Dette innlegget har jeg hatt lyst til å skrive siden november i fjor. Likevel er det med triste bevegelser fingrene beveger seg over tastaturet. I åtte måneder har jeg jobbet mot dette, over 360 treningstimer har jeg lagt ned. Nå er målet nådd. Godt det er flere mål der fremme!
Det har vært mange tunge stunder siden november. Norseman har hele tiden virket så fjern. Det har alltid vært lenge til. Plutselig sto jeg i Eidfjord kl 0300 for å sjekke inn. Uten sykkel. Dagen, eller natta, starta ganske hektisk. Jeg satt ved forkostbordet i Øvre Eidfjord og spiste forkost/nattmat. Min support hadde base i Odda. Bilen har nemlig kun to seter. Kl 0220 fikk jeg en telefon. Ca 20km fra Eidfjord sto det en bil i fjellveggen. Som om ikke det var nok, så sto den også i full fyr. Det var helt umulig å komme forbi. Heldigvis besto min support av to kvikke politifolk som ordna opp. Litt senere kom de kjørende inn i Eidfjord og jeg rakk å sjekke inn sykkelen!
På båten var det magisk stemning. Våtdrakter og bare overkropper så langt øye kunne se. Folk som stirra i gulvet, håndflatene, bordene og på hverandre. Noen med frykt i øynene, noen med glede. Det var bekmørkt da vi la fra kai. Jeg forsøkte å få ned et par brødskiver, men den gang ei. Heldigvis fikk jeg drukket endel.
På bildekket begynte stemningen å løsne litt. Det begynte å nærme seg nå. Vi fikk prata litt med andre gærninger før vi hoppa i vannet. At noen tok "chicken door" er helt uforståelig for meg. Det siste jeg tenkte på når jeg sto der var høyden! Vannet var målt til 17 grader, og var veldig behagelig. Det eneste jeg ikke forsto var hvorfor vi måtte svømme flere hundre meter til startstreken. Vel vel, fikk varma godt opp!
Fantastisk stemning å ligge i vannet i tussmørket og vente på hornet fra båten. Da starten gikk var det bare å legge på svøm. Først måtte vi runde en odde. Så skulle vi en båt med blinkende lys. Lett å se. Før jeg hoppa i vannet sa en mann i hvit kapteinsskjorte til meg på sleip bergensdialekt: "Du har motstrøm og motvind, lykke til!" Takk skal du f*** meg ha, tenkte jeg. Da så jeg at han smilte. Med ett var han tilgitt.
Vi hadde bølgene rett i mot på store deler av løypa og jeg ble ganske så uvel. Underbevisstheten min må ha snappa opp at det er viktig med salt i løpet av en så lang konkurranse. Jeg kan ikke huske å ha drukket så mye på en svømmetur noen gang! På forhånd hadde jeg fått et godt tips om ikke å sjekke klokka mi underveis. Det gjorde jeg heller ikke. Da jeg stavra meg opp på stranda forventa jeg å se 02:00:00 eller liknende. Snakk om positiv overraskelse da den viste 01:22:47! Jeg tok meg god tid i T1 og lot tilskuerne ta bilder av den bare bakenden min. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å kose meg gjennom dagen, skiftesonen inkludert. Men neste år skal jeg bruke kortere enn 7 min i T1 og T2.
Jeg la ut på sykkel og gleda meg skikkelig til Måbødalen og de tre bakkene etter Geilo. Heldigvis ga kvalmen seg etterhvert og jeg forspiste meg på energibarer oppover bakkene. Min taktikk var å starte rolig opp bakkene og ta i litt på flatene. Det skulle vise seg at jeg nok overvurderer mine evner på flatene. Skulle nok ha tatt i i bakkene og sykla normalt på flatene. Måbødalen var altfor kort, turen til Geilo gikk bra. Begynte å hate energibarer ganske tidlig, så min support var redd jeg løy til de da jeg sa jeg spiste. Var redd for ikke å få i meg nok mat og drikke, så måtte ha tre tissepauser før Geilo. Da kutta jeg litt ned på inntaket, 1/5 del frivillig, 4/5 deler en naturlig konsekvens av mitt tidligere inntak.
Oppover bakkene etter Geilo tok jeg det rolig, men tok likevel igjen folk. Tror jaggu jeg har potensiale som klatrer! Nedoverbakkene er et kapittel for seg, de liker jeg ikke spesielt godt. Liker fart aller best på kino. Kontrollerte nedfarter ble min bane. Da tok noen meg igjen.
Opp Imingfjell fikk jeg fin flyt. Hadde holdt følge med en kollega en god stund. Det var veldig hyggelig. Bakkene gikk da mye lettere. Aner ikke hva vi snakka om, men oppover gikk det. Da vi nærma oss toppen kom TV2 bilen nærmere og nærmere. Det ante meg at en mann i 40-års krise begynte å nærme seg. Ganske riktig. Like etter kom Tim som et lyn oppover bakkene. Han sto og hadde en voldsom fart! Jeg rakk heldigvis akkurat å heie han framover før han var ute av syne.
På toppen av Imingfjell fikk vi plutselig vind. Kraftig vind. Jeg hadde fått et par brødskiver med Nugatti på toppen og tenkte å spise de. På grunn av vinden måtte jeg konsentrere meg fullt og helt om å tråkke. Da jeg endelig skulle tygge i meg skivene oppdaga jeg at brødskivene var lagt opp ned i bentoboksen. Den var full av sjokolade, mens brødskiva, som nå var blitt et knekkebrød, var tom.
De to siste km til Austbygde var likevel en fryd! Jeg gleda meg til maraton og å møte litt mennesker igjen. Jeg ble nemlig frakjørt av kollegaen min nedover. Vel nede i T2 ble jeg møtt av Kaja, som alltid like blid! Jeg brukte lang tid her også, men kom meg etterhvert ut på løpinga.
I begynnelsen gikk det veldig lett. Tok igjen flere, blant annet min kjære kollega. Vi holdt følge en stund, men da han fikk det tungt løp jeg fra. Jeg fikk det ganske tungt selv etterhvert, og fra 20km måtte jeg gå og løpe litt om hverandre. Jeg gikk fra å være en ganske blid gutt til å bli uvanlig innadvendt og mutt på kun få kilometer. Til slutt orka jeg ikke si hverken ja eller nei på spørsmål om drikke. Sa jeg ingenting var det nei, rakk jeg ut hånda var det et ja. Det enkle er ofte det beste. Ulf sykla sykla ved siden av meg fra T2 med alt av drikke og mat. I et svakt øyeblikk fikk jeg veldig lyst på Go' morgen yoghurt. Solveig løp inn på butikken og kjøpte en. Den ble aldri spist. Jeg mista lysten allerede før den var innkjøpt.
Da jeg endelig kom til 25km skulle bakkene begynne. Det hadde jeg gleda meg til! Nå kunne jeg gå med god samvittighet! Jeg fikk i meg en haug med saltsild (godteriet) på 25km og satte i marsj. På dette tidspunktet var jeg oppriktig nervøs for om jeg kom til å klare cut-off på 32km. Solveig og Ulf, min fabelaktige support, bytta plass og Solveig gikk med meg hele veien opp til 37,4km. For en lettelse det var å kunne gå! Solveig pusha på og ba meg sette opp tempoet. Jeg var i kjelleren allerede, men gikk inn i boden for å se om jeg fant noen ekstra krefter der. Det gjorde jeg! Jeg slang med armene som en annen bestemor med staver, og begynte å ta igjen masse folk! Den neste personen i bakken ble mitt nye mål. Jeg gikk mens jeg knaska kyllingvinger. I et forsøk på å få opp tempoet ba jeg om å få iPoden min. Kanskje musikk vil fungere tenkte jeg. Jeg hørte en halv sang og ga den tilbake. Snakk om kravstor drittunge! Jeg rakk 32km med en halvtimes margin.
I svingen etter 32km tok jeg også igjen min kollega! Vi hadde passert hverandre med jevne mellomrom og hjulpet hverandre opp bakkene på syklinga. Vi bestemte oss for å holde sammen. Det var god motivasjon. Vi gikk sammen opp til 37,4km og kom ca 45min før cut-off. Da løsna alt! jo nærmere jeg kom cut-off jo bedre ble humøret. Av en eller annen grunn begynte jeg til og med å synge høyt på en Østein Sunde låt. "Sokka mine" eller noe sånt.
Sekken min var ferdig sjekket på Stavsro og Morten, min kollega, og jeg begynte på siste rest. Den svarte trøya var i boks, bare en lett fjelltur igjen. Vi ante en liten mulighet på å se 15t tallet så vi satte opp farta. Jeg konsentrerte meg veldig på å løfte beina høyt nok for ikke å snuble. Da jeg etter en stund snudde meg, hadde vi gått fra alt som het support. De fikk seile sin egen sjø, bestemte vi. Vi fortsatte å ta igjen flere oppover fjellrøysa. Da vi nærma oss toppen ble tåka borte og utsikten åpnebarte seg. Mine tilbakemeldinger til de som heia underveis hadde nå krympa til en halv tommel-opp. Og da jeg mellom heisen og mål møtte Morten, Kristian og Tore (tror jeg) sa jeg ingen verdens ting. Stirra bare hardt i bakken og gikk forbi. Sorry.
For en fantastisk følelse å gå i mål etter 16t og 5min! Det er noe av det hardeste jeg har gjort, i alle fall for en t-skjorte som sikkert koster 3kr å lage. Men alt var verdt det. Kvalmen i vannet, den kraftige vinden over Imingfjell, de flate vonde kilometerne på løpinga og siste meterne i fjellet. Alt! Morten og jeg holdt fast i hverandre i det vi gikk i mål. Samtidig.
Etter å ha sittet en liten stund fikk jeg på meg alle 5 lagene på overkroppen samt et teppe. Etter suppe nr 2 kom også varmen. Jeg begynte å glede meg over prestasjonen. Mange hyggelige, men slitne mennesker på toppen. Alle som én prisa seg lykkelig over NATO som en gang i tiden fikk den gode ideen å lage heis i fjellet! Etter litt venting satt jeg endelig i heisen, som var en opplevelse i seg selv. For en behagelig nedfart! Takk for turen.
Jeg er nødt til å takke min fantastiske support, Solveig og Ulf, som sto opp kl 0100 på natt til lørdag. De fulgte meg gjennom hele dagen, over bakker og berg. De ga meg mat, støtte og klær uten å si et eneste negativt ord. Det fikk heller være at jeg satt alene og spiste buffet kl 0100. Supporten sovna allerede før de fikk hodet på puta. Tusen takk skal dere ha! Bedre support kunne jeg ikke bedt om! Sorry for at dere bare fikk hvit trøye :)
Takk også til familien min som møtte opp i Austbygde og løp de første 22km sammen med meg! Det var fantastisk motivasjon. Takk for transport fra heisen og blide ansikter under seremonien.
Jeg må også takke Marit og Willy. Bedre oppladning enn "Norseman Base Camp Odda" kunne jeg ikke fått! Veldig hyggelig å se dere på Dyranut!
Sist, men ikke minst gjorde crewet en formidabel jobb. Profft og hyggelig på en gang! Det er virkelig en vanskelig balansegang. Tusen takk for en fantastisk dag. Jeg kommer tilbake!
Takk til Solveig for bilder! Flere kommer også etterhvert.
