Sesongen 2009 - E V A L U E R I N G

Sesongen 2009 har nådd sitt endepunkt. Litt tidligere enn planlagt, men jeg kjenner at det egentlig er ganske greit. Som jeg lærte på skolen skal alle prosjekt evalueres i ettertid. Evalueringens time har kommet. For egen del er det veldig nyttig å finne negative, men også positive ting som har skjedd i løpet av sesongen. Når fungerte oppladinga optimalt og nådde jeg formtoppen i tide?

Jeg vil dele opp innlegget i 1. Forberedelser og oppladning, 2. Konkurranser og 3. Lærepenger.

Denne sesongen er også første sesong med blogg. Det har vært en morsom opplevelse.

Forberedelser og oppladning

Forrige sesong var Seigmann halv ironman hovedmålet. Jeg trente etter innfallsmetoden og et kvasi-going-long opplegg. Det fungerte greit, men jeg merka at jeg ikke hadde peiling på triatlontrening. Derfor begynte jeg denne sesongen med å ta kontakt med Espen Wagener på coachwagagener.com. Vi ble enige om at hovedmålet var Norseman. Ettersom jeg jobber skift vil treningsmengden variere fra uke til uke. Jeg sendte derfor min turnusplan til Espen slik at han kunne planlegge øktene utfra den. Etterhvert merka jeg at antall timer trening etter nattevakt måtte reduseres. Jeg ble generelt sliten og økta hadde ikke kvalitet nok. Utfordringa for denne sesongen var å bygge opp en god base. Ettersom jeg har spilt ishockey i 16år hadde jeg ikke noen base i det hele tatt! Det skulle tilsi mange timer trening.

Hver måned fikk jeg treningsplanen tilsendt. Ukentlig sendte jeg treningsdagboka og pulsfilene tilbake til Espen og fikk tilbakemelding på de. Etter ca en måneds trening tok jeg en lactat-test hos Espen for å beregne treningssoner. Det var veldig nyttig! Det viste seg nemligat jeg i den foregående måneden hadde trent med for høy intensitet! Ikke rart jeg grua meg til hver økt.

Etterhvert kom jeg inn i rytmen og kjente fremgang. Jeg kjøpte rulle og hadde mange firetimers økter i stua, til min samboers store fortvilelse. (I vinter skal hun kjøpe seg egen rulle ;) ).

I alle år har jeg vært en del av et lag. Nå var jeg plutselig alene. Arnstein, som introduserte meg for triatlon, var medlem av Oslofjord Triatlonklubb. Han snakka varmt om klubben, og jeg møtte noen veldig hyggelige representanter under Seigmann. Jeg bestemte meg for å forsøke å komme litt inn i det miljøet. Jeg hadde ikke før tenkt tanken, før jeg ble tatt inn i varmen. Jeg tok mot til meg og meldte meg på treningscampen i Sæby i Danmark. Det ble en utrolig flott tur. Jeg flyttet grenser og fikk mange gode venner. Gleder meg allerede til neste år!

Da jeg var godt inne i treningen og trente ca 12t i uka ble jeg ofte forkjøla. Det var fryktelig irriterende. Ikke før var jeg igang, før jeg måtte bremse. Det føltes som kroppen slura og ikke fikk nok drivstoff. Sånn kunne jeg ikke ha det! Forumet ble nok en gang løsningen. Leita meg litt rundt og kom over "steinalderkosthold". Kort fortalt har forskere (noen) kommet fram til at våre gener forandrer seg 0,5% på en milion år. Det vil si at våre gener er 99,995% like steinaldermenneskenes. Forskernes tanke er at en da bør spise mat som var tilgjengelig på den tiden, da det er det kroppen vår er tilpasset. Som vanlig kasta jeg meg ut i det. I fire uker var det KUN steinalderkost som gjaldt. Nok en gang til min samboers store fortvilelse. Vi levde da i konstant gatekjøkkenos. Hver frokost var egg og bacon. Akkurat idét baconlukta var borte, var det på med ny dose. Da de fire ukene endelig var over, ble jeg kvalm av tanken på bacon, men kroppen føltes fantastisk! Før ble jeg sjaber av 12t trening. Etterpå trente jeg 18 uten noe problem! Jeg fant det likevel lurt å variere litt mer etterhvert. Jeg tror ikke jeg fikk i meg nok karbohydrater, for jeg kasta i meg sjokolade hver dag. Da bestemte jeg meg for å spise litt knekkebrød. Sjokoaldesuget ga seg og jeg var lykkelig. Fortsatt streber jeg etter å spise minst mulig poteter, ris, pasta og andre melkeprodukter. Som de sier på Vitae Pro reklamen: Det funker for meg ;)

På vinteren føltes det veldig lenge til Norseman. Motivasjonen gikk derfor opp og ned. Det som redda meg var at jeg hadde en strikt plan å følge samt at Espen skulle ha ukentlige tilbakemeldinger. Da hadde jeg ikke noe valg!

I forhold til hva jeg var vant til fra før, ble det noen ganger litt vel mye trening. Selv om Espen begynte rolig og økte mengden, ble det innimellom litt for mye. Jeg kommer tilbake til det litt senere, men jeg har vel hatt symptomer på overtrenthet tre ganger i løpet av denne sesongen. Fellesnevneren for disse er nattevakt. Etterhvert som det ble mye og hard trening utvikla nattevaktene seg til et sant helvete. Selve nattevakta var ikke problemet, det verste var etterpå. De to første dagene var kroppen utrolig sårbar for alt. Det viktigste ble å lytte til kroppen.

Generelt har forberedelsene og oppladinga vært gode. Jeg tror likevel at jeg nådde toppen under NM i Holmestrand ca 3 uker for tidlig. Aldri har jeg følt meg så fresh. Etter NM ble jeg fort sliten og klarte ikke å trene like mye som jeg og Espen ønsket. Kanhende tar det noen år før kroppen orker så mye trening over så lang tid.

Jeg har innsett at forberedelser er viktig. Skal man få mye ut av sesongen, er en plan lurt. Jeg har lært mye om planlegging, trening og meg selv. På godt og vondt. Etter Norseman skulle jeg hvile litt før oppladningen mot Quelle Challenge Barcelona. Jeg begynte å grue meg fordi jeg var helt utslitt. Kroppen skrek om at jeg måtte gi meg. Likevel fortsatte jeg en stund til. 20. september kom vendepunktet. Jeg var og surfet i Stavanger og fikk en skade i venstre skulder. Jeg ble faktisk litt letta. Nå fikk jeg ikke trent tilstrekkelig mot Barcelona. Ettersom motivasjonen var helt på bånn i tillegg, bestemte jeg meg for å droppe Barcelona. Da var plutselig sesongen 2009 over. En ting jeg skal skjerpe meg på i 2010 er å ikke kjøpe så mange dyre t-skjorter! Først var det Norsemantrøya som kosta 5000kr i påmelding, utstyr og reise samt 360t trening. Så var det Barcelona. Flybillett var bestilt, påmelding var bestilt til den nette sum av kr 5000+. For de fikk jeg en t-skjorte og en sekk. Avbestillingsgebyr? Ja takk!

Konkurranser

Antallet konkurranser har økt dramatisk i år. I 2008 hadde jeg fire konkurranser der tre var triatlon. I år har jeg hatt seks, eller elleve om jeg regner med Bogstadcupen og Merrell Challenge multisport. Noen har vært positive andre negative opplevelser.

Fredrikstadløpet

Fredrikstadløpet var sesongens første konkurranse. Det er halvmarathon. Jeg var fersk og uvant med å konkurrere. Espen la en plan for hvordan jeg skulle løpe. Jeg skulle ligge litt under terskel i begynnelsen og så øke. Jeg holdt planen og løp ikke over evne. Det ble en veldig fin intro til sesongen. Jeg løp inn på 1:43.57 og var fornøyd med det. Jeg hadde nok håpet at jeg skulle vært i bedre form, men den gang ei. Sesongen var i gang!

Stockholm Marathon

Fra en bølgetopp var det over til en bølgedal. Jeg hadde gleda meg til denne. Sammen med min samboer var vi fire andre som reiste. Vi fire skulle løpe marathon. Alle for første gang. Rett i forkant hadde jeg jobbet nattevakter. I tillegg hadde jeg før det trent veldig hardt i Danmark. Selvfølgelig måtte jeg få en reaksjon! Dagen før vi reiste hadde jeg vært tidtaker på Bogstad. Jeg reiste hjem med kraftig feber og vondt i alle muskler og ledd. Kasta i meg to paracet og sov i 12 timer. Da jeg våkna reiste vi til flyplassen. Feberen hadde nesten gitt seg dagen før konkurransen. Jeg skulle ikke gi meg. Uansett hvordan jeg følte meg på søndagen skulle jeg løpe. Først i ettertid har jeg tenkt over det. Å ikke løpe av aldri i tankene mine. Å gi meg streifa meg heller aldri. På søndag morgen våkan vi alle sammen noe spente. Vi gikk til startområdet for å gjøre oss klare. Det var stekende sol og veldig varmt. Jeg tror feberen var borte. På armen hadde jeg et armbånd med kmtidene for å komme inn på 3:45. Det var mitt mål. Det gikk bra helt til jeg kom til 22km. Da møtte jeg veggen. Den veggen flytta seg pokker ikke heller gjennom resten av løpet. Jeg løp og dytta på den konstant. Det gikk saktere og tyngre utover. Endelig nærmet jeg meg mål. Jeg karra meg i mål på 4:16.43. Med en fantastisk sliten kropp og med et slitent sinn stavra jeg meg til startområdet for å få utlevert finisher t-skjorte og for å få av meg tidtakerchipen. Jeg gikk som i koma og stelte meg i kø. Flaks for meg at køen nærmest syketeltet var t-skjorter i størrelse small. Jeg kunne fort endt opp med en xl der gitt. på andre siden av køen var det to stykker som må ha syntes jeg så litt pjusk ut. De tok tak i meg og dro meg mot syketeltet. Der falt jeg sammen på en båre. De trivelige sykesøsterne la et par tepper over meg etter at de hadde byttet klærne mine med noen tørre. Under teppene ble jeg liggende i to timer og skjelve helt ukontrollert. En smule overtrent? Jeg fikk låne telefon og fikk ringt min samboer. Litt forskrekka. Da skjelvingene ga seg kom jeg meg på beina, med litt hjelp. Det ble noen slappe dager etter dette.

Bogstad treningstriatlon

Dette var min første sesong med Bogstad Cupen. Det er en genial måte å bli introdusert til triatlon på. Det hjalp mye på motivasjon og jeg fikk god konkurransetrening. I tillegg er det kun veldig hyggelige mennesker der. Det er plass til alle og atmosfæren er avslappet. Rekorden min i duatlon ble 1:04.58. Rekorden i triatlon ble: 1:05.44. Gleder meg til neste sesong!

Ringshaugdysten triatlon

Ringshaugdysten ble min andre smell for sesongen. Og antakelig den mest synlige. Jeg hadde fått med meg en av mine yngre brødre. Han skulle prøve triatlon for første gang. Ringshaugdysten var 750m svømming, 20km sykkel og 5km løp. Jeg var ikke på topp, for å si det mildt. Men likevel var jeg ikke forberedt på en SÅ dårlig opptreden. Min bror, som aldri har gjort det før, kom inn ca ett minutt etter meg! Det var et slag i ansiktet. Målgang var på 1:23.50. Nå var det på tide med en liten opptur!

NM langdistanse triatlon Holmestrand

Snakker om sola så skinner den! Ikke helt bokstavlig, for til tider regna det i Holmestrand. Men sesongens beste konkurranse var et faktum! Oppladningen til NM var nærmest perfekt. Jeg la mye i mental forberedelse og kroppen var klar! I 2008 kom jeg i mål på 6:17.43 på seigmann. Løypa i Holmestrand skulle være noe tyngre så jeg satsa på å komme inn på 5:50.00. Jeg koste meg under svømminga og kom opp på god tid. Sykklinga var en stor opptur. Jeg begynte rolig og økte på hver runde. Alle rundene ble med negativ splitt. Løpinga var om mulig enda bedre! Jeg hadde så mye krefter at jeg bare kunne løpe og løpe! En kamerat i klubben var litt ovenpå da han slo meg på Ringshaug. Skal ikke nekte for at det var en positiv opplevelse da jeg tok han igjen med en runde på løpinga. Mange hyggelige folk i løypa og i målområdet. Jeg spurta på og trodde ikke mine egne øyne da jeg så på klokka. Jeg kom i mål på utrolige (for meg, vel og merke) 5:15.49! For en fantastisk dag!! Jeg merka likevel at jeg trenger mer erfaring i hvor mye jeg kan presse kroppen.

Norseman Xtreme Triathlon

Jeg var nok litt for sliten i oppkjøringa til Norseman. Tror likevel jeg fikk en best mulig oppladning etter forholdene. Målet på forhånd var å få en positiv opplevelse og å nyte mest mulig. Målet ble nådd. Etter 16:05.40 sto jeg på toppen av Gaustatoppen. Jeg hadde en nydelig tur over fjellet og smellen kom først etter 22km på løpinga. Men da kom den skikkelig. Fikk uvurdelig støtte av min samboer oppover zombie hill. Jeg fikk svart trøye og lærte mye om meg selv! Kortere tid i T1 og T2 er nok å foretrekke, men tida var ikke det viktige i år. Kun å få mye postivt ut av opplevelsen og å kose meg mest mulig. Kanskje klarer jeg å melde meg på til 2010 utgaven også...

Lærepenger

I enkelhet kan jeg si at nattevakter er noe dritt. De påvirka treninga negativt og ga meg ikke noe positivt. Dessverre er det ikke mye å gjøre med på nåværende tidspunkt. Jeg må derfor bli flinkere til å lytte til kroppen, fortsette å spise sunt og trene. En annen ting er at jeg ikke MÅ melde meg på ALLE konkurransene som finnes. Kanskje holder det med én ironman per sesong for meg.

Det er viktig å tenke på familie og venner oppi alt dette. Min samboer får ti av ti mulige poeng for støtte, forståelse og tålmodighet! Uten henne hadde jeg ikke klart å fullføre Norseman! Jeg antar jeg ikke er den første som har oppdaga at trening mot en ironman tar mye tid. Tritahlete Magazine har nemlig en artikkel i denne månedens utgave: Race ironman without getting divorced.

2009 - Konkurranser og tider.

2010 - Bring it on!

Norseman 2009 RR

Dette innlegget har jeg hatt lyst til å skrive siden november i fjor. Likevel er det med triste bevegelser fingrene beveger seg over tastaturet. I åtte måneder har jeg jobbet mot dette, over 360 treningstimer har jeg lagt ned. Nå er målet nådd. Godt det er flere mål der fremme!

Det har vært mange tunge stunder siden november. Norseman har hele tiden virket så fjern. Det har alltid vært lenge til. Plutselig sto jeg i Eidfjord kl 0300 for å sjekke inn. Uten sykkel. Dagen, eller natta, starta ganske hektisk. Jeg satt ved forkostbordet i Øvre Eidfjord og spiste forkost/nattmat. Min support hadde base i Odda. Bilen har nemlig kun to seter. Kl 0220 fikk jeg en telefon. Ca 20km fra Eidfjord sto det en bil i fjellveggen. Som om ikke det var nok, så sto den også i full fyr. Det var helt umulig å komme forbi. Heldigvis besto min support av to kvikke politifolk som ordna opp. Litt senere kom de kjørende inn i Eidfjord og jeg rakk å sjekke inn sykkelen!

På båten var det magisk stemning. Våtdrakter og bare overkropper så langt øye kunne se. Folk som stirra i gulvet, håndflatene, bordene og på hverandre. Noen med frykt i øynene, noen med glede. Det var bekmørkt da vi la fra kai. Jeg forsøkte å få ned et par brødskiver, men den gang ei. Heldigvis fikk jeg drukket endel.

På bildekket begynte stemningen å løsne litt. Det begynte å nærme seg nå. Vi fikk prata litt med andre gærninger før vi hoppa i vannet. At noen tok "chicken door" er helt uforståelig for meg. Det siste jeg tenkte på når jeg sto der var høyden! Vannet var målt til 17 grader, og var veldig behagelig. Det eneste jeg ikke forsto var hvorfor vi måtte svømme flere hundre meter til startstreken. Vel vel, fikk varma godt opp!

Fantastisk stemning å ligge i vannet i tussmørket og vente på hornet fra båten. Da starten gikk var det bare å legge på svøm. Først måtte vi runde en odde. Så skulle vi en båt med blinkende lys. Lett å se. Før jeg hoppa i vannet sa en mann i hvit kapteinsskjorte til meg på sleip bergensdialekt: "Du har motstrøm og motvind, lykke til!" Takk skal du f*** meg ha, tenkte jeg. Da så jeg at han smilte. Med ett var han tilgitt.

Vi hadde bølgene rett i mot på store deler av løypa og jeg ble ganske så uvel. Underbevisstheten min må ha snappa opp at det er viktig med salt i løpet av en så lang konkurranse. Jeg kan ikke huske å ha drukket så mye på en svømmetur noen gang! På forhånd hadde jeg fått et godt tips om ikke å sjekke klokka mi underveis. Det gjorde jeg heller ikke. Da jeg stavra meg opp på stranda forventa jeg å se 02:00:00 eller liknende. Snakk om positiv overraskelse da den viste 01:22:47! Jeg tok meg god tid i T1 og lot tilskuerne ta bilder av den bare bakenden min. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å kose meg gjennom dagen, skiftesonen inkludert. Men neste år skal jeg bruke kortere enn 7 min i T1 og T2.

Jeg la ut på sykkel og gleda meg skikkelig til Måbødalen og de tre bakkene etter Geilo. Heldigvis ga kvalmen seg etterhvert og jeg forspiste meg på energibarer oppover bakkene. Min taktikk var å starte rolig opp bakkene og ta i litt på flatene. Det skulle vise seg at jeg nok overvurderer mine evner på flatene. Skulle nok ha tatt i i bakkene og sykla normalt på flatene. Måbødalen var altfor kort, turen til Geilo gikk bra. Begynte å hate energibarer ganske tidlig, så min support var redd jeg løy til de da jeg sa jeg spiste. Var redd for ikke å få i meg nok mat og drikke, så måtte ha tre tissepauser før Geilo. Da kutta jeg litt ned på inntaket, 1/5 del frivillig, 4/5 deler en naturlig konsekvens av mitt tidligere inntak.

Oppover bakkene etter Geilo tok jeg det rolig, men tok likevel igjen folk. Tror jaggu jeg har potensiale som klatrer! Nedoverbakkene er et kapittel for seg, de liker jeg ikke spesielt godt. Liker fart aller best på kino. Kontrollerte nedfarter ble min bane. Da tok noen meg igjen.

Opp Imingfjell fikk jeg fin flyt. Hadde holdt følge med en kollega en god stund. Det var veldig hyggelig. Bakkene gikk da mye lettere. Aner ikke hva vi snakka om, men oppover gikk det. Da vi nærma oss toppen kom TV2 bilen nærmere og nærmere. Det ante meg at en mann i 40-års krise begynte å nærme seg. Ganske riktig. Like etter kom Tim som et lyn oppover bakkene. Han sto og hadde en voldsom fart! Jeg rakk heldigvis akkurat å heie han framover før han var ute av syne.

På toppen av Imingfjell fikk vi plutselig vind. Kraftig vind. Jeg hadde fått et par brødskiver med Nugatti på toppen og tenkte å spise de. På grunn av vinden måtte jeg konsentrere meg fullt og helt om å tråkke. Da jeg endelig skulle tygge i meg skivene oppdaga jeg at brødskivene var lagt opp ned i bentoboksen. Den var full av sjokolade, mens brødskiva, som nå var blitt et knekkebrød, var tom.

De to siste km til Austbygde var likevel en fryd! Jeg gleda meg til maraton og å møte litt mennesker igjen. Jeg ble nemlig frakjørt av kollegaen min nedover. Vel nede i T2 ble jeg møtt av Kaja, som alltid like blid! Jeg brukte lang tid her også, men kom meg etterhvert ut på løpinga.

I begynnelsen gikk det veldig lett. Tok igjen flere, blant annet min kjære kollega. Vi holdt følge en stund, men da han fikk det tungt løp jeg fra. Jeg fikk det ganske tungt selv etterhvert, og fra 20km måtte jeg gå og løpe litt om hverandre. Jeg gikk fra å være en ganske blid gutt til å bli uvanlig innadvendt og mutt på kun få kilometer. Til slutt orka jeg ikke si hverken ja eller nei på spørsmål om drikke. Sa jeg ingenting var det nei, rakk jeg ut hånda var det et ja. Det enkle er ofte det beste. Ulf sykla sykla ved siden av meg fra T2 med alt av drikke og mat. I et svakt øyeblikk fikk jeg veldig lyst på Go' morgen yoghurt. Solveig løp inn på butikken og kjøpte en. Den ble aldri spist. Jeg mista lysten allerede før den var innkjøpt.

Da jeg endelig kom til 25km skulle bakkene begynne. Det hadde jeg gleda meg til! Nå kunne jeg gå med god samvittighet! Jeg fikk i meg en haug med saltsild (godteriet) på 25km og satte i marsj. På dette tidspunktet var jeg oppriktig nervøs for om jeg kom til å klare cut-off på 32km. Solveig og Ulf, min fabelaktige support, bytta plass og Solveig gikk med meg hele veien opp til 37,4km. For en lettelse det var å kunne gå! Solveig pusha på og ba meg sette opp tempoet. Jeg var i kjelleren allerede, men gikk inn i boden for å se om jeg fant noen ekstra krefter der. Det gjorde jeg! Jeg slang med armene som en annen bestemor med staver, og begynte å ta igjen masse folk! Den neste personen i bakken ble mitt nye mål. Jeg gikk mens jeg knaska kyllingvinger. I et forsøk på å få opp tempoet ba jeg om å få iPoden min. Kanskje musikk vil fungere tenkte jeg. Jeg hørte en halv sang og ga den tilbake. Snakk om kravstor drittunge! Jeg rakk 32km med en halvtimes margin.

I svingen etter 32km tok jeg også igjen min kollega! Vi hadde passert hverandre med jevne mellomrom og hjulpet hverandre opp bakkene på syklinga. Vi bestemte oss for å holde sammen. Det var god motivasjon. Vi gikk sammen opp til 37,4km og kom ca 45min før cut-off. Da løsna alt! jo nærmere jeg kom cut-off jo bedre ble humøret. Av en eller annen grunn begynte jeg til og med å synge høyt på en Østein Sunde låt. "Sokka mine" eller noe sånt.

Sekken min var ferdig sjekket på Stavsro og Morten, min kollega, og jeg begynte på siste rest. Den svarte trøya var i boks, bare en lett fjelltur igjen. Vi ante en liten mulighet på å se 15t tallet så vi satte opp farta. Jeg konsentrerte meg veldig på å løfte beina høyt nok for ikke å snuble. Da jeg etter en stund snudde meg, hadde vi gått fra alt som het support. De fikk seile sin egen sjø, bestemte vi. Vi fortsatte å ta igjen flere oppover fjellrøysa. Da vi nærma oss toppen ble tåka borte og utsikten åpnebarte seg. Mine tilbakemeldinger til de som heia underveis hadde nå krympa til en halv tommel-opp. Og da jeg mellom heisen og mål møtte Morten, Kristian og Tore (tror jeg) sa jeg ingen verdens ting. Stirra bare hardt i bakken og gikk forbi. Sorry.

For en fantastisk følelse å gå i mål etter 16t og 5min! Det er noe av det hardeste jeg har gjort, i alle fall for en t-skjorte som sikkert koster 3kr å lage. Men alt var verdt det. Kvalmen i vannet, den kraftige vinden over Imingfjell, de flate vonde kilometerne på løpinga og siste meterne i fjellet. Alt! Morten og jeg holdt fast i hverandre i det vi gikk i mål. Samtidig.

Etter å ha sittet en liten stund fikk jeg på meg alle 5 lagene på overkroppen samt et teppe. Etter suppe nr 2 kom også varmen. Jeg begynte å glede meg over prestasjonen. Mange hyggelige, men slitne mennesker på toppen. Alle som én prisa seg lykkelig over NATO som en gang i tiden fikk den gode ideen å lage heis i fjellet! Etter litt venting satt jeg endelig i heisen, som var en opplevelse i seg selv. For en behagelig nedfart! Takk for turen.

Jeg er nødt til å takke min fantastiske support, Solveig og Ulf, som sto opp kl 0100 på natt til lørdag. De fulgte meg gjennom hele dagen, over bakker og berg. De ga meg mat, støtte og klær uten å si et eneste negativt ord. Det fikk heller være at jeg satt alene og spiste buffet kl 0100. Supporten sovna allerede før de fikk hodet på puta. Tusen takk skal dere ha! Bedre support kunne jeg ikke bedt om! Sorry for at dere bare fikk hvit trøye :)

Takk også til familien min som møtte opp i Austbygde og løp de første 22km sammen med meg! Det var fantastisk motivasjon. Takk for transport fra heisen og blide ansikter under seremonien.

Jeg må også takke Marit og Willy. Bedre oppladning enn "Norseman Base Camp Odda" kunne jeg ikke fått! Veldig hyggelig å se dere på Dyranut!

Sist, men ikke minst gjorde crewet en formidabel jobb. Profft og hyggelig på en gang! Det er virkelig en vanskelig balansegang. Tusen takk for en fantastisk dag. Jeg kommer tilbake!

Takk til Solveig for bilder! Flere kommer også etterhvert.

NM langdistanse i Holmestrand 19.07.09 RR

I skrivende stund har jeg på meg kompresjonssokker og shorts. Helt sikkert ganske alvorlig lovbrudd ifølge motepolitiet, men jeg er triatlet og dermed fritatt.

NM langdistanse i Holmestrand er over. Jeg er litt tung i beina, men veldig lett til sinns!

Jeg befinner meg nå i en litt ny situasjon. De tidligere blogginnleggene mine har vært preget av noe selvironi og erting av meg selv. Denne gangen har jeg prøvd hardt uten å finne noe å mobbe meg for. Jeg er rett og slett strålende fornøyd med dagens innsats! Jeg skal forsøke gi en objektiv og nøktern fremstilling av NM. Pokker heller, who am I kidding! Dette blir en positivt ladet og subjektiv vurdering av NM!

I går leste jeg endel i min favoritt triatlonbok. "Breakthrough Triathlon Training". Den pleier å få meg i godt humør, og gårsdagen var intet unntak. Det sto et sitat fra en Holocaust-overlevende som fikk meg til å tenke: "Den største friheten vi mennesker har er å kunne velge å ha en positiv holdning!" Jeg bestemte meg for å ha det. Jeg gjennomgikk hele konkurransen i hodet mitt, og da jeg gikk smilende i mål med en god tid og følelse, sovna jeg.

Konkurransedagsmorgenen gikk med til litt mer mental forberedelse og klargjøring. Etter preracemøtet var det rett i våtdrakta og ut i vannet med lånte svømmebriller. Alle sier at man ikke skal prøve nye ting på konkurranse. Spør du meg er det bare tull. Aldri har jeg hatt bedre svømmebriller!

SVØMMING

På forhånd hadde jeg bestemt meg for å legge meg bak i feltet og begynne rolig. Kun tenke på teknikk og kose meg. Svømmingen er som kjent på 1900m. Banen var firkantet med 850m innover i mulvika og rundt to bøyer og tilbake. Jeg har alltid syntes svømming, i alle fall så langt, har vært kjedelig. Men ikke i dag. Ettersom jeg holdt et for meg behagelig tempo, kunne jeg faktisk kose meg hele veien. Jeg hadde mer krefter da jeg kom på land. I motsetning til i fjor da jeg begynte å kjede meg, kunne jeg godt svømt lenger! Det lover godt mot Norseman! Jeg kom til slutt opp på ca 37:45min. Forbedring på flere minutter fra i fjor.

På begge skiftingene brukte jeg under 2min. Henholdsvis 1,56min og 1,54min. Det gikk raskt og smertefritt.

SYKLING

Syklinga besto av en rundløype vi skulle sykle 4 runder i + en liten ekstra sløyfe. Dagen før dagen sykla jeg gjennom løypa helt rolig en gang. Da brukte vi rundt 50min på runden. Jeg satt meg et mål om å sykle hver runde på rundt 45min, og starte veldig rolig på første runde. Løypa hadde flere bakker, men spesielt én var ansett som rimelig bratt. Den skilte seg med det fra løypa i fjor i Stavern.

Første runden, som var den rolige runden, gikk unna på 43:02. Beina kjentes fine, og jeg ga på litt mer på runde to. Det begynte å regne ganske kraftig så i bånn av bakken før tredje runde, hakka jeg tenner. Heldigvis ga både regnet og hakkinga seg ganske snart. Jeg peisa igjennom langesonen til nydelig heiing av publikum på tiden 41:17. Jeg tenkte å roe litt ned på runde tre, men beina skreik etter større utfordringer, så jeg "mata på" som det heter i Horten. Nok en negativ split: 40:57. Da jeg begynte på fjerde runde var beina tunge, men jeg hadde, til min store overraskelse, mer å gi! Jeg ga på enda mer og hadde utrolig nok enda en negativ splitt på ca 40:00. Det skulle gi en total sykkeltid på 3:00:37, noe jeg er veldig tilfreds med!

LØPING

Ettersom jeg følte meg så sterk på syklinga, lurte jeg på når på løpinga det skulle ta slutt. Jeg begynte derfor litt rolig. Eller som Bent kalte det: "si-rompa!" Takk skal du ha Bent :)

Løpinga var en rundløype vi skulle løpe 3 runder i. Opp mot en vending var det en litt seig bakke, men ellers var det stort sett flatt. I begynnelsen hadde jeg litt problemer med vondt i anklene. Jeg hadde fortsatt valgt meg en positiv holdning, så regnet med smerten gikk over. Det gjorde den. Eller rettere sagt, den gikk over til en mer kjent og over-all smerte. På runde to gikk alt så mye lettere. Jeg kunne bare løpe på, stort sett smertefritt. Det hadde jeg aldri trodd. Jeg tok igjen mange som tilsynelatende sleit mye mer enn meg! Det var helt fantastisk å møte Tim, Erik, Hjalmar som med koselige tilrop kosta meg framover! Tusen takk også til norgesmesterne i heiing, Bent i herreklassen og Marit i kvinneklassen.

Tredje runden ble egentlig den eneste runden det gjorde ordentlig vondt. Men det var først de siste 500 meterne. På toppen ved vending tok jeg nemlig igjen en kompis med en runde på løpinga! Hans beskjed om at jeg ikke fikk ta han igjen, ga meg mer krefter og jeg passerte han rett etterpå. Da jeg hadde i overkant av en km igjen så jeg på totaltiden for første gang. Målet før start var under 5:50. Strengt tatt var jeg usikker på om det var realistisk.

Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg så på klokka. 5:05:00! Jeg kan faktisk klare å slå min egen rekord fra i fjor med en time! Jeg ga bånn gass, som strengt tatt ikke var veldig mye raskere, men litt. Og løp i mål på tiden 5:15:49! Det betydde en halvmarathontid på 01:30:00 ifølge arrangøren.

For å sette det litt i perspektiv: Da jeg løp et rent halvmarathon tidligere i år, Fredrikstadløpet, kom jeg i mål på 1:43:57. Nå hadde jeg svømt 1900m og sykla 90km først, og løp inn til 1:30:00. Jeg lar det være siste ord!

Takk til Marit for bilder!

Tidenes beste triatlonopplevelse!

Idag var det enda en Bogstad Treningstri. Det regna, var glatt i svingene, et aggressivt vogntog kjørte meg nesten ned, og jeg fikk kramper (i flertall!) etter ca to sekunder på løpinga. Høres kanskje litt snodig ut, men dagen idag var min beste triatlonopplevelse gjennom tidene. "Gjennom tidene" er strengt tatt bare fra i forfjor til nå, men likevel!

I løpet av mitt 25år gamle liv, har jeg kunnet skryte hemningsløst av aldri å ha hatt kramper. Idag skulle det snu seg. Kroppen min hadde tydeligvis spart på de krampene jeg skulle hatt, for jeg fikk ca 10 stykker på vei fra skiftesonen! Så vidt jeg veit har ikke kramper drept så mange, så jeg tok sjansen på å løpe de av meg. Etter å ha tøyd litt, ble de mer eller mindre borte!

Nå starta jeg historien litt i feil ende. I (de fleste) triatlon svømmer man først. Det gjorde jeg også idag. Den gikk unna på 13.20. Ikke spesielt bra. Sist var det 12.50. Lett prustende løp jeg opp til skiftesonen. Denne gangen tok T1 litt lenger tid fordi jeg pingla ut og tok på knær og vindvest. 

Jeg prøvde meg med mine nye hjul idag. I tillegg ga jeg mer gass på syklinga for å se hvor mye jeg kunne tåle. I regn får jeg merkelig nok litt mer krefter, og for første gang tok jeg igjen flere! Mot slutten passerte jeg til og med Gerhard. Da så jeg problemer i horisonten. Der skulle jo ikke jeg være! Heldigvis normaliserte situasjonen seg etter 50m på løpinga. Gerhard kom forbi i godt driv, og jeg kunne slappe av igjen!

Syklinga gikk på 27.45 mot 29.51 sist gang. En liten bedring å spore der altså! 

Løpinga har blitt beskrevet over, men den var gjort på 21.59 mot 21.53 sist. Ingen bedring å spore der altså! 

Bogstad tri 9.7.09

• Svømming                13.20 min
  
• T1                               02.04 min
  
• Sykkel                       27.45 min
  
• T2                              00.36 min
  
• Løp                            21.59 min
  
• SUM                   1:05.44

Bogstad tri 25.6.09

• Svømming                12.50 min
  
• T1                               01.38 min
  
• Sykkel                       29.51 min
  
• T2                              00.50 min
  
• Løp                            21.53 min
• SUM                   1:07.00

I etterpåklokskapens lys kan jeg si at jeg kunne droppa knærne. Da hadde jeg kanskje spart noen sekunder der. Ellers er jeg veldig fornøyd. Kroppen fungerte stort sett bra, men jeg ser ut fra de røde tallene at jeg fortsatt har endel å jobbe med! Jeg kan endelig tre inn i rekkene av krampebefengte triatleter, og det er litt trygt. 

Nok en herlig tri-dag med masse hyggelige folk! 

Ringshaugdysten 2009

Sesongens første ordentlige triatlon er ferdig, endelig er sesongen i gang! Vær-, publikum-, og konkurransemessig lå alt til rette for en fantastisk triatlondag! Mange hadde nok også det. Jeg var vel i det nedre skikte hva glede og superlativer angår. Jeg kjente tidlig at dette ikke var dagen jeg skulle perse på.

Svømmingen var 750m i en firkantløype. Av positive ting å trekke fram fra svømmingen, må være at jeg trolig var den eneste som slapp unna brennmanetene. Det ble litt sparking og slåing i begynnelsen, men etterhvert fant alle sin plass. Min reserverte plass var litt bak i feltet. Hadde det vært teater hadde jeg nok kun sett bakhodet til han store mannen på raden foran. Slik føltes det i alle fall.

Da jeg kom til første rundingsbøye fikk jeg se Kristian ved siden av meg. Da ante det meg at jeg hadde startet alt for hardt! Ganske riktig. Jeg kikket på klokka og oppdaget at pulsen var oppe i 172bpm som er alt for høyt for å kose seg på svømmetur. Ettersom alt av teknikk var lagt igjen i bagen, kava jeg meg framover og var ute av vannet etter ca 14min på min klokke.

Anpusten og ør gikk jeg mot skiftesonen. Om ikke annet er jeg en racer der. Det var bare disse tøffe kompresjonssokkene som tok litt tid å få på. På sånne korte distanser skal jeg fremover droppe slik kosmetikk. Vel på sykkelen var planen å holde igjen litt i begynnelsen for så å ta i på vei tilbake fra Åsgårdstrand. Løypa var på 20km. Planen sprakk etter ca 500m, da så jeg Andreas litt oppi bakken. Jeg lå bak han et lite stykke, ti meter bak minst, selvfølgelig. Halvveis til Åsgårsdstrand var Andreas så konsentrert om å drikke at han glemte å tråkke. Da føyk lynet fra Manglerud forbi! I ettertid mistenker jeg at Andreas lå bak og kontrollerte meg resten av sykkeletappen. Likevel klarte jeg å dra fra noe mot slutten og inn i skiftesonen var jeg minst ett minutt foran. Jeg hadde trengt mer...

 

Jeg var fortsatt litt glad i den andre skiftinga. Men etter noen skritt i løpesko forsvant alt som kan kalles treningsglede og lykke som dugg for solen. Tilbake sto jeg med frykten for å tape for min egen lillebror Mats. Kjekt hadde jeg utfordra han til å være med. Det var hans første triatlon, han hadde lånt utstyr og var med. Det skal sies at han er farlig sprek i utgangspunktet. Likevel hadde mitt ego håpet at jeg skulle kunne ta han i "min" sport. han kan få slå meg i alt annet, bare ikke triatlon! Da jeg møtte Mats etter vending på sykkel var han noen minutter bak. Jeg tenkte at det nok kom til å gå.

Løpinga ble verre og verre, før den mot slutten ble litt bedre igjen. Jeg fikk litt hold underveis og litt vondt i vilja. Heldigvis fikk ikke vilja noen varige men! Selv om det ikke gikk så fort så fortsatte jeg å holde beina i gang. Etter ca en km ble jeg løpt forbi av Andreas og Hanne. Hanne hadde jeg forventa at skulle ligge langt foran, men så kom jeg på noe som ga egoet mitt en knekk. Hun som akkurat løp forbi meg lett og ledig, sykla Trondheim-Oslo i går. Hvor langt bak var jeg egentlig nå? Etter vending gikk det litt lettere. Jeg klarte å holde litt høyere tempo og møtte snart Mats. Kanskje to minutter bak. Pokker tenkte jeg, dette skal holde hardt! Jeg passerte to stykker like før mål, men han siste ville jammen ikke la meg vinne! Enda jeg tydelig var i en annen klasse enn han, aldersmessig. HAN skulle jeg i hvertfall ikke tape for! De siste 50meterne ble det en beinhard spurt. Jeg fikk tunnelsyn og løp for livet. Selvtillitten hadde fått nok knekker allerede, men DENNE kampen vant jeg. Han kom inn bak meg. Det er i alle fall noe.

 

De fem kilometerne jeg løp føltes der og da som lange, men de var faktisk akkurat like lange som de skulle være. Flott løype generelt. I det været var det en fryd å være triatlet. Mange hyggelige Oslofjord mennesker som tydeligvis så jeg sleit. Takk for alle hyggelige tilrop. Om ikke annet kan jeg sette pris på de nå i ettertid. Snart blir nok alt dette en positiv opplevelse! Gleder meg til neste konkurranse!

31.  Espen Oslofjord Triatlon M *NC 15:26(25) 44:29(35) 23:55(32) 1:23:50 +23:50

Merrell Challenge 2009 - RR

Jeg er definitivt bitt av multisportbasillen. Som gammal ishockeyspiller er det noe med det å være en del av et lag! på Merrell var det tremanns lag. Eller rettere sagt, trepersons lag. Vi stilte nemlig i mixklassen. Kaptein (naturligvis) var Marit. På gølvet var det Anders og meg. Laget het Marits Mighty Mix.

Målet med konkurransen var å ha det gøy! Det klarte vi! Løypa var lagt opp slik:

1. Terrengsykkel

2. Lett orientering

3. Kanopadling

4. Terrengsykkel

5. Merket løping

Mellom alle disse etappene var det lagt opp til noen hemmelige utfordringer. De involverte store traktordekk, tømmerstokker og skråvegger, for å nevne noe.

I starten kom vi litt for langt bak i køen. Det førte til at vi, på første sykkeletappen, havna i kø. Da dro teten fra. Ikke at vi hadde vunnet om vi ikke hadde ligget bakerst fra start, men vi hadde kanskje havnet litt høyere opp. I løpet av hele dagen skulle vi innom 17 checkpoints og klippe i arket vi hadde med. Vi sykla ned slalombakker, gjennom skog og på grusvei. Kapteinen tryna og skrapa seg opp litt, men var like kjapt tilbake på sykkelen igjen. Smilet var fortsatt på plass. På orienteringen hadde Marit kartansvar. Hun klarte kunsstykket å sende oss nærmest rett på hver post. Anders ble den heldige vinner av en svært utmattende tauseksjon, mens resten av laget vadet over elva. Vannet rakk Marit til livet, og meg til halsen. Sånn går det når jeg så vidt rekker over halvannen meter ;)
Det var herlig å kunne veksle grener så ofte. På padlinga måtte to padle mens sistemann sykla rundt og bytta på andre siden av Bogstadvannet. Bortsett fra en "ufrivillig" padleåre med vann i ansiktet, gikk turen tilbake fint. Vi kom oss raskt fram og tilbake. Etter siste syklinga var det ut på siste løping. Den var ikke lang, men hadde noen utfordringer underveis. Vi hadde allerede vadet gjennom elver, tråkka oss gjennom gjørme og fulgt en bekk gjennom rør. Denne gangen vadet vi over nok en elv, en kald en sådan. Etter å ha løpt et stykke skulle vi over samme elva igjen. Denne gangen var det dypere. Mye dypere. I ettertid hørte jeg at det skulle vært en stokk over elva, men at den hadde knekt. Da var det bare å legge på svøm. Ryggsekk med klær, knekkebrød, førstehjelpsmappe mm fungerte som en svamp og jeg var ganske tung da jeg endelig karret meg på land på andre siden. Anders og jeg banna, mens Marit koste seg i det iskalde vannet. På dette tidspunktet hadde jeg fått los og kunne bare løpe og løpe. Noe jeg også gjorde. Helt til vi kom til siste hinder. Ca 20m fra målgang lå det et kamuflasjenett over noe jeg antok var gjørme. Det var en riktig antakelse. Jeg jumpet uti, nok en gang til halsen. I ettertid fikk jeg vite at det var mulig å komme nesten tørrskodd over ved å gå litt på siden. Men hvor ligger morroa i det?
Glade og møkkete kom vi i mål etter 3t27min. Temmelig nøyaktig en time etter vinnerlaget. Det ble en 16. plass av 19, men vi vant nok konkurransen om den blideste kapteinen.
Alt i alt var det en veldig positiv opplevelse. Det var godt arrangert, med spennende løyper og morsomme overraskelser. Det som kunne vært bedre var starten. Ettersom første syklinga var opp en trapp i et boligfelt, ble vi stående å vente lenge før vi gikk i kø opp trappa. En mulighet hadde vært å starte med noe mellomrom eller at første øvelsen var lagt slik at det ble en naturlig fordeling etter form. Jeg anbefaler virkelig slike konkurranser, og Merrell Challenge spesielt. Det bygger lagaånd og er en fin måte å tilbringe en formiddag! Oslofjord burde stille flere lag neste år!

Stockholm Marathon 2009 - del 2

I ettertid begynner Stockholm Marathon 2009 å fremstå i en litt annet lys. Fram til omtrent idag, har det ligget et smerteslør over hele konkurransen. Jeg kan vel bekrefte at jeg ikke har fått noen varige men, men at jeg har strukket noen mentale og fysiske grenser!

På håndleddet under konkurransen hadde jeg et armbånd det stod 3:45 på. Annen hver km-tid var markert slik at jeg kunne sørge for å komme inn på ønsket tid. Ut fra pulskurven å bedømme gikk mye bra fram til omtrent 25km. Det bekreftes også av min hukommelse, som husker de siste 17 km veldig godt. Nesten nøyaktig på 25km merket skjedde det noe med kroppen min. Det var som at alt jeg hadde av glød og løpeglede, for ikke å snakke om "race day magic", var som blåst vekk. Tilbake sto en mann på 171cm og 68kg som bare hadde lyst til å sette seg ned og gråte på hver eneste km.

Jeg gjorde ikke det. Jeg beit tenna sammen og holdt det gående, eller løpende rettere sagt. For jeg gikk ikke! Neida, jeg klarte å løpe hele veien. Eneste motivasjonen for det var: The faster you run, the faster you're done!

Fram til 26km var km-tida mi rett i underkant av 6:00min. En gang helt nede i 5:14. Fra 26km til mål gikk det bare nedover! En kan kanskje trekke en slutning om at dersom en har veldig vondt i kroppen, kan det hende en løper saktere. Da jeg bikka 6:00 per km hadde jeg løpt rett i underkant av 2t30min på asfalt. Jeg var godt igang med andre runden. Første knekk kom som sagt rundt 25km. Andre knekk, som varte til mål, kom på 32km merket. Helt etter boka. Da var jeg helt oppe i 7:24 på den km. Fram til mål holdt jeg etter det en km tid på mellom 6:13 og 6:52. 

Da jeg endelig kom i mål ventet jeg at smertene i kroppen sakte skulle forsvinne. "Hmm, det var rart" tenkte jeg, når de bare ble verre. Jeg karret meg gjennom der de tok av tidtakerchipen og der jeg fikk finisher-t-skjorta før jeg mer eller mindre falt sammen. Med litt hjelp fant jeg fram til "sjukvårds teltet". Der var det noen snille sykepleiere som pakket meg inn i tepper etter å ha dratt på meg en tørr t-skjorte.

Der, på en båre med tepper over hele meg, ble jeg liggende i nesten 2t. Kroppen min skalv helt ukontrollert. Jeg var ikke i stand til å gjøre så mye annet fornuftig enn å drikke og spise potetgull. Etterhvert ga heldigvis skjelvingen seg, og jeg kom meg på t-banen tilbake til hotellet.

Dette var den andre fysiske reaksjonen jeg hadde fått på for mye trening på under en uke. Det var på tide å bremse litt. I ettertid har jeg forstått hva dette kom av.  Veldig mye trening på kort tid, kombinert med lite drikke, jobbing av nattevakter og dertil lite søvn, er nok grunnen. 

Slike små opplevelser kan oppleves som litt ubehagelige der og da, men jeg har lært mye om meg selv. Jeg har klart å presse kroppen min hardere enn det som strengt tatt er sunt. Så viljestyrke har jeg fått en porsjon av. Hvor stor porsjonen med dumskap er, vil jeg ikke gå inn på. 

I en positiv notis kan det nevnes at jeg etter marathonet sitter igjen med følgende: 

• Tro på meg selv og min viljestyrke
  
• En medalje som skaper trøbbel i sikkerhetskontrollen
• En marathontid på 4t16min som skal slås så fort som mulig
• En finisher t-skjorte og en sjukvård t-skjorte
• Vannblemmer og gnagsår og medfølgende asolsprit som også skaper trøbbel i sikkerhetskontrollen, men som visstnok går under "medisin" og derfor er greit.
• En ny giv til å se frem mot sommerens videre konkurranser som inkluderer en sprint-, en halv ironman-, og en hel ironman triatlon.  Og kanskje Oslo Maraton til slutt.

Stockholm Marathon here I come!

Selv om konkurransesesongen offisielt er i gang, jf Fredrikstadløpet, ble jeg her om dagen litt overrasket. I posten kom en stor A4 konvolutt merket "Stockholm Marathon". Plutselig gikk det opp for meg at det ikke er lenge til Norseman! Stockholm er én av de litt større konkurransene jeg skal være med på før Norseman. Strengt tatt bør et rent marathon gå lett, men man vet jo aldri! Likevel gleder jeg meg mer enn jeg gruer meg. Skulle jeg sprekke kan jeg jo bare gjemme meg bak at det ikke er hovedkonkurransen min :)

I skrivende stund viser klokka til høyre "86 days 6 hrs 54 mins 29 secs" til Norseman. En liten marathon nå passer fint. Jeg er usikker på hvordan det lønner seg å legge opp løpet. Det blir jo første ordentlige marathon med tid og alt. Jeg får vel legge meg rett under terskel eller noe slikt og håpe at knær og føtter holder følge med hjertet. 

Men når jeg har det som verst under Stockholm får jeg trøste meg med at jeg tross alt ikke har svømt 3,8km og sykla 180km først. Dessuten kan jeg vel ikke miste ansikt foran 18499 andre løpere!

Jeg begynner å glede meg nå! Konkurranser er spennende!

Min lille drøm...

Jeg er alltid ute etter nye utfordringer. Etter å ha lest på Oslofjord Forumet om konkurransen Ö til Ö fikk jeg utrolig lyst til å delta på noe slikt! Jeg leita og leita på det store internettet uten å finne noe liknende! Etterhvert bestemte jeg meg for at jeg ville finne noe à la Ö til Ö i nærheten av Oslo.

Kartbøker ble lest fra perm til perm og selv internett ble lest ut! Til slutt fant jeg svaret rett foran øynene mine! OSLOFJORDEN selvfølgelig!

For de som ikke kjenner Øy til Øy-konseptet, så går det ut på å ta seg fra en øy, via mange andre, til en siste øy. Transportmetoden er svømming (naturligvis) og løping. Målet er, som alltid, å komme først, men også å få en positiv opplevelse.

Planleggingen begynte, men så leste jeg på Oslo kommunes hjemmesider at Øyene i Oslofjorden ikke kan brukes til store idrettsarrangement. Neivel, tenkte jeg. Jeg får gjøre det smått da! navnet ble Øypasset 2009, og målet var å være innom nesten alle av Indre Oslofjords øyer samme dag! Det skal være to-mannslag som SAMMEN skal ta seg gjennom løypa. Jeg antar at man vil løpe store deler av turen med våtdrakt rundt livet. Hvor man gjør av joggeskoene under svømmeturen, får bli opp til deltakerne!

Invitasjon ble skrevet, og sendt ut til de av mine venner jeg anser som dumme nok til å ville være med. Responsen ble større enn forventet! Nå blir problemet å begrense det.

Det er ikke helt sikkert det er mulig å gjennomføre konkurransen. Som kjent frekventerer det små og store båter i området Indre Oslofjord. Jeg er redd en dumskalle smeller godt mot baugen dersom en ikke er forsiktig. Derfor bør en starte før de store båtene legger fra kai kl 14. Vi bør også ha noen i følgebåt og kajakk for sikkerhetsskyld.

Nok om bakgrunnen. Løypa er tenkt slik:


Tilsammen er løypa på 12.25km. Svømmeetappene er fra 340m til 1200m og løpsetappene fra 500m til 2250m. Håper å få gjennomført Øypasset i alle fall én gang i løpet av sommeren. Bare vannet blir 15 grader...

Forhåpentligvis leser ikke Oslo kommune bloggen min... Men 4 kamerater som møtes tilfeldig på Ormøya en solskinnsmorgen, kan umulig skade!

Konkurranser 2009 - planen...

2009 skal blir husket som det store tri-året! Mange nye medlemmer i klubben og jeg skal prøve å få plass til 3 triatlon og kanskje ett og annet løp og ritt.

Jeg har gått gjennom turnusen min og funnet ut at av de 23 rene triatlon som arrangeres i Norge sommeren 2009 kan jeg delta på 3. Litt skuffende, men noen går bort fordi de er for tett opp til Norseman 8.august.

Helst skulle jeg starta sesongen med Tvedestrand Triatlon 19. juni. Dette er en konkurranse jeg gjerne skulle vært med på. Uformell og utrolig trivelig! Dessverre ble det andre planer, nemlig bryllup i Tønsberg lørdag 20. (Ikke mitt eget :) ) Da blir starten på årets triatlonsesong søndag 21.juni med Ringshaugdysten Triatlon i Tønsberg. Det er en kortdistanse med 750m svømming, 20km sykling og 5km løp. Denne gleder jeg meg til. Målet er en tid på under 1:21.00, og om mulig slå faren til ei venninne (Lite trolig hvis ikke han blir DNF)

Sesongen går videre og 19.juli er det NM i langdistanse i Holmestrand. Har litt lyst,men må få tillatelse fra treneren min. Kan hende det blir for nærme Norseman.

Siste foreløpige triatlon blir hovedmålet: Norseman. Som kjent er det 3,8km svømming, 180km sykling og 42,195km løping der målet er Gaustatoppen. Starten går 0500 3,8km fra Eidfjord.

Kan hende blir jeg raskt klar nok til å karre meg gjennom Oslo Triathlon, men tviler egentlig på det. Får vel prøve å slappe av litt i ukene etter Norseman.

Før alle disse triatlonene har jeg meldt meg på Stockholm Marathon. Det blir en herlig avveksling og en fin måte å se byen på. Har vært der før, men aldri sett på byen fra joggesko.

Mot slutten av sommeren går Oslo Marathon av stabelen. Håper å kunne være klar for å få ny PB (personlig bestetid) på enten marathon eller halv-marathon.

Dersom sjefen hjemme tillater det vil jeg også prøve meg på Merrel Challenge 6.juni, men det gjenstår å se...

Dette er foreløpig plan, sommeren vil uansett gi meg mange nye erfaringer, gleder og forhåpentligvis personlige seire!

Lykke til med deres mål alle sammen!

Fredrikstadløpet - sesongen er i gang!

Søndag 29.03.09 var starten på årets konkurransesesong. Det kunne ikke blitt stort bedre! Bare hyggelige Oslofjord folk, strålende sol, perfekt lagt opp løp og personlige rekord på halvmaraton!

Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å ligge under terskel i alle fall til 10km merket. Allerede etter 7km begynte jeg å bli ivrig etter å gi jernet, men jeg klarte etter noe krangling med meg selv å holde igjen litt til.

I begynnelsen var det flere som løp forbi meg og ble borte. Likevel var jeg tro til pulsen min og lå stort sett rett over 171bpm, som jeg hadde planlagt. Det ble en fantastisk tur i sol med heiende publikummere der jeg nærmest fosset fram nesten upåvirket av å ligge på terskelpuls. Til min store begeistring var det ikke andre enn de som lå i tet som nå tok meg igjen! Det kunne jo vært fordi jeg lå bakerst, men det var det ikke! Det virket som andre begynte å kjenne det litt i beina.



Helt fram til 14km'ers merket hadde jeg ingen vondter noen steder. Jeg løp etter pulsen og følte jeg kontrollerte løpet på en god måte. Etter 14km merket jeg derimot en liten bunnotering hva motivasjon og krefter gjelder. Jeg fortsatte bare å løpe og snart ble mangel på motivasjon erstattet med nytt pågangsmot og høyere fart. Derfra og ut ble farten økt med noen sekunder pr km og jeg begynte å passere alle som løp fra meg i begynnelsen!




Jeg passerte den ene etter den andre og hørte pusten deres flere meter bak dem. Det var tydelig at mange syntes dette var verre enn meg! Etter 18km begynte jeg å kjenne det i lårene, og det vedvarte resten av løpet. Mot slutten, siste km omtrent, satte jeg opp tempoet og løp det tøy og reimer holdt. Dessverre fikk jeg en hold-lignende tilstand fra 18km og inn som gjorde en ytterligere fartsøkning umulig. Jeg beit tennene sammen og holdt det gående helt inn!

Jeg kom inn til ny personlig bestetid: 1:43,57.

Veldig hyggelig å komme i mål med heiende Oslofjordinger på sidelinja. (At disse var mye raskere enn meg trenger vi ikke nevne, hyggelig var det uansett)

Dette var startskuddet på 2009-sesongen og jeg ser fram til den! Fikk skryt av treneren min for perfekt lagt opp løp, så skal ikke klage på det!

Mine personlige rekorder

Jeg har aldri hevdet meg i toppen i annet enn lagidretter. Jeg begynner nå å fylle opp resultatlistene i triatlon fra bunnen av. For å motivere meg selv hadde jeg lyst til å lage en oversikt over hvilke konkurranser jeg har vært med på og hvordan det gikk. Kanskje kan jeg i løpet av 2009 sesongen sette flere personlige rekorder! Det i rødt er personlige bestetid.



 

Norseman 2009!

Idag fikk jeg mailen jeg ventet på! I den sto det:

Hei, takk for din interesse i Norseman Xtreme Triathon 2009!
Vi har nå mottatt din påmelding og du har fått plass på Norseman Xtreme Triathlon 2009.

Da er det bare å begynne forberedelsene mot 8. august 2009! Dette er den hittil største utfordringen jeg har møtt og det gjelder å være godt forberedt!

Dersom noen har tips til gjennomføringen eller forberedelser er jeg svært takknemmelig for det! Jeg trenger alle de tips jeg kan få!

Fagerheikongen 28.08 RR

Er sesongen over nå? Det er fem grader og regn...Kanskje kanskje ikke. Søndag 28.09 var det Fagerheikongen, et 25km terrengløp.

Det var godt og varmt i været og lite vind. Sola kom også fram i ny og ne. På startstreken stilte det 12 i min klasse. I mål skulle det vise seg at jeg heller ikke i denne konkurransen var i nærheten av teten. Likevel hadde jeg en fin tur.

Ut fra start la jeg meg omtrent midt i feltet og ganske snart var gutta i tet langt unna. Jeg fulgte etter en annen løper så lenge jeg klarte. Etter en liten stund fikk jeg hold og måtte bremse tempo. Jeg hadde uansett bestemt meg for å ta det som en tur. Jeg skulle jo rett på nattevakt...

Løypa gikk mye opp og ned i ulent terreng og noe grusvei før det bar opp mot Fagerhei. På toppen var jeg forbiløpt av noen, men jeg holdt følge med en spreking på 71år! (Heldigvis vant jeg over han på slutten). Fra toppen og inn var det greit driv, jeg ble heiet frem av nesten samtlige svigers og da kan en ikke slappe av!

Mot slutten begynte det å verke veldig i beina, men jeg holdt ut. Kan ikke huske å ha vært så sliten i kroppen siden Seigmann, og kanskje ikke engang da...Etter 2t36 kom jeg i mål som nr 10. Jeg håpet å bli blant de ti beste i min klasse, og det klarte jeg. Likevel var jeg nesten en time bak vinneren i klassen...

Jeg har innsett at det tar litt tid å bygge om muskler fra ishockey til triatlon, men om fem år er jeg der!

Neste år skal tida ned og overskuddet opp! Flere tilskuere kan jeg ikke akkurat håpe på...

Politimesterskap - Triathlon

Etter seigmann var jeg utslitt i over en uke. Jeg mistet lysten til trening og var nedkjørt fysisk og psykisk. Etter ca to uker kom lysten til trening tilbake, men på en litt annen måte. Jeg var ikke lenger lysten på et treningsprogram som styrte hver eneste dag.

Etter å ha lest boka Breakthrough Triathlon Training fant jeg min nye treningsplan:
1 eller 2 nøkkeløkter i uka i løp og sykling i rolig tempo. All annen trening skal kun gjøre kroppen klar for neste nøkkeløkt. Det betyr at jeg får tid til andre ting enn trening. All belastning på kroppen må tas hensyn til enten det er på jobb eller i trening. Viktig å tenke på! Så da kan jeg spille i band og slappe av med familien ;)

Lørdag 16.08 var det politimesterskap i triathlon. Kort distanse. 500m svømming, 24km sykkel og 5km løp. Denne gangen gikk svømmingen så som så grunnet stor trengsel. På sykkel derimot var jeg kjempesterk, følte jeg selv i alle fall. Løpingen er som vanlig et eget kapittel. Brystkassa låser seg og jeg sliter med hold og dårlig pust. Men alt i alt kom jeg i mål på respektable 1t21min, noe jeg er veldig fornøyd med! Det ble 24 plass av 54 startende. I PM tror jeg det ble 4.plass i den største klassen!

Dette var sesongens siste av tre triathlon. Etter min første tri-sesong kan jeg ikke annet enn at dette var tingen for meg!

Neste mål er Oslo City Challenge sprint søndag 24.aug, så sant jeg får lagkamerat! Etter det begynner grunntreningsperioden fram mot neste sesong der målet er:

IRONMAN i KALMAR SVERIGE!

Stay tuned!