Revansjen er i boks!

I går var det Bogstad treningstriatlon igjen. Den består av 730m svømming, 16km sykkel og 5km løp. Til sammenlikning med Ringshaugdysten hadde sistnevnte 20m lenger svømming og 4km lenger sykkel. Min nye rekord på Bogstad triatlon er nå 1:07.00

Deilig å føle at kroppen fungerte igjen! Og til deg Mats, godt å se at du ikke har slått meg i min egen sport helt enda ;)

Ringshaugdysten 2009

Sesongens første ordentlige triatlon er ferdig, endelig er sesongen i gang! Vær-, publikum-, og konkurransemessig lå alt til rette for en fantastisk triatlondag! Mange hadde nok også det. Jeg var vel i det nedre skikte hva glede og superlativer angår. Jeg kjente tidlig at dette ikke var dagen jeg skulle perse på.

Svømmingen var 750m i en firkantløype. Av positive ting å trekke fram fra svømmingen, må være at jeg trolig var den eneste som slapp unna brennmanetene. Det ble litt sparking og slåing i begynnelsen, men etterhvert fant alle sin plass. Min reserverte plass var litt bak i feltet. Hadde det vært teater hadde jeg nok kun sett bakhodet til han store mannen på raden foran. Slik føltes det i alle fall.

Da jeg kom til første rundingsbøye fikk jeg se Kristian ved siden av meg. Da ante det meg at jeg hadde startet alt for hardt! Ganske riktig. Jeg kikket på klokka og oppdaget at pulsen var oppe i 172bpm som er alt for høyt for å kose seg på svømmetur. Ettersom alt av teknikk var lagt igjen i bagen, kava jeg meg framover og var ute av vannet etter ca 14min på min klokke.

Anpusten og ør gikk jeg mot skiftesonen. Om ikke annet er jeg en racer der. Det var bare disse tøffe kompresjonssokkene som tok litt tid å få på. På sånne korte distanser skal jeg fremover droppe slik kosmetikk. Vel på sykkelen var planen å holde igjen litt i begynnelsen for så å ta i på vei tilbake fra Åsgårdstrand. Løypa var på 20km. Planen sprakk etter ca 500m, da så jeg Andreas litt oppi bakken. Jeg lå bak han et lite stykke, ti meter bak minst, selvfølgelig. Halvveis til Åsgårsdstrand var Andreas så konsentrert om å drikke at han glemte å tråkke. Da føyk lynet fra Manglerud forbi! I ettertid mistenker jeg at Andreas lå bak og kontrollerte meg resten av sykkeletappen. Likevel klarte jeg å dra fra noe mot slutten og inn i skiftesonen var jeg minst ett minutt foran. Jeg hadde trengt mer...

 

Jeg var fortsatt litt glad i den andre skiftinga. Men etter noen skritt i løpesko forsvant alt som kan kalles treningsglede og lykke som dugg for solen. Tilbake sto jeg med frykten for å tape for min egen lillebror Mats. Kjekt hadde jeg utfordra han til å være med. Det var hans første triatlon, han hadde lånt utstyr og var med. Det skal sies at han er farlig sprek i utgangspunktet. Likevel hadde mitt ego håpet at jeg skulle kunne ta han i "min" sport. han kan få slå meg i alt annet, bare ikke triatlon! Da jeg møtte Mats etter vending på sykkel var han noen minutter bak. Jeg tenkte at det nok kom til å gå.

Løpinga ble verre og verre, før den mot slutten ble litt bedre igjen. Jeg fikk litt hold underveis og litt vondt i vilja. Heldigvis fikk ikke vilja noen varige men! Selv om det ikke gikk så fort så fortsatte jeg å holde beina i gang. Etter ca en km ble jeg løpt forbi av Andreas og Hanne. Hanne hadde jeg forventa at skulle ligge langt foran, men så kom jeg på noe som ga egoet mitt en knekk. Hun som akkurat løp forbi meg lett og ledig, sykla Trondheim-Oslo i går. Hvor langt bak var jeg egentlig nå? Etter vending gikk det litt lettere. Jeg klarte å holde litt høyere tempo og møtte snart Mats. Kanskje to minutter bak. Pokker tenkte jeg, dette skal holde hardt! Jeg passerte to stykker like før mål, men han siste ville jammen ikke la meg vinne! Enda jeg tydelig var i en annen klasse enn han, aldersmessig. HAN skulle jeg i hvertfall ikke tape for! De siste 50meterne ble det en beinhard spurt. Jeg fikk tunnelsyn og løp for livet. Selvtillitten hadde fått nok knekker allerede, men DENNE kampen vant jeg. Han kom inn bak meg. Det er i alle fall noe.

 

De fem kilometerne jeg løp føltes der og da som lange, men de var faktisk akkurat like lange som de skulle være. Flott løype generelt. I det været var det en fryd å være triatlet. Mange hyggelige Oslofjord mennesker som tydeligvis så jeg sleit. Takk for alle hyggelige tilrop. Om ikke annet kan jeg sette pris på de nå i ettertid. Snart blir nok alt dette en positiv opplevelse! Gleder meg til neste konkurranse!

31.  Espen Oslofjord Triatlon M *NC 15:26(25) 44:29(35) 23:55(32) 1:23:50 +23:50

Merrell Challenge 2009 - RR

Jeg er definitivt bitt av multisportbasillen. Som gammal ishockeyspiller er det noe med det å være en del av et lag! på Merrell var det tremanns lag. Eller rettere sagt, trepersons lag. Vi stilte nemlig i mixklassen. Kaptein (naturligvis) var Marit. På gølvet var det Anders og meg. Laget het Marits Mighty Mix.

Målet med konkurransen var å ha det gøy! Det klarte vi! Løypa var lagt opp slik:

1. Terrengsykkel

2. Lett orientering

3. Kanopadling

4. Terrengsykkel

5. Merket løping

Mellom alle disse etappene var det lagt opp til noen hemmelige utfordringer. De involverte store traktordekk, tømmerstokker og skråvegger, for å nevne noe.

I starten kom vi litt for langt bak i køen. Det førte til at vi, på første sykkeletappen, havna i kø. Da dro teten fra. Ikke at vi hadde vunnet om vi ikke hadde ligget bakerst fra start, men vi hadde kanskje havnet litt høyere opp. I løpet av hele dagen skulle vi innom 17 checkpoints og klippe i arket vi hadde med. Vi sykla ned slalombakker, gjennom skog og på grusvei. Kapteinen tryna og skrapa seg opp litt, men var like kjapt tilbake på sykkelen igjen. Smilet var fortsatt på plass. På orienteringen hadde Marit kartansvar. Hun klarte kunsstykket å sende oss nærmest rett på hver post. Anders ble den heldige vinner av en svært utmattende tauseksjon, mens resten av laget vadet over elva. Vannet rakk Marit til livet, og meg til halsen. Sånn går det når jeg så vidt rekker over halvannen meter ;)
Det var herlig å kunne veksle grener så ofte. På padlinga måtte to padle mens sistemann sykla rundt og bytta på andre siden av Bogstadvannet. Bortsett fra en "ufrivillig" padleåre med vann i ansiktet, gikk turen tilbake fint. Vi kom oss raskt fram og tilbake. Etter siste syklinga var det ut på siste løping. Den var ikke lang, men hadde noen utfordringer underveis. Vi hadde allerede vadet gjennom elver, tråkka oss gjennom gjørme og fulgt en bekk gjennom rør. Denne gangen vadet vi over nok en elv, en kald en sådan. Etter å ha løpt et stykke skulle vi over samme elva igjen. Denne gangen var det dypere. Mye dypere. I ettertid hørte jeg at det skulle vært en stokk over elva, men at den hadde knekt. Da var det bare å legge på svøm. Ryggsekk med klær, knekkebrød, førstehjelpsmappe mm fungerte som en svamp og jeg var ganske tung da jeg endelig karret meg på land på andre siden. Anders og jeg banna, mens Marit koste seg i det iskalde vannet. På dette tidspunktet hadde jeg fått los og kunne bare løpe og løpe. Noe jeg også gjorde. Helt til vi kom til siste hinder. Ca 20m fra målgang lå det et kamuflasjenett over noe jeg antok var gjørme. Det var en riktig antakelse. Jeg jumpet uti, nok en gang til halsen. I ettertid fikk jeg vite at det var mulig å komme nesten tørrskodd over ved å gå litt på siden. Men hvor ligger morroa i det?
Glade og møkkete kom vi i mål etter 3t27min. Temmelig nøyaktig en time etter vinnerlaget. Det ble en 16. plass av 19, men vi vant nok konkurransen om den blideste kapteinen.
Alt i alt var det en veldig positiv opplevelse. Det var godt arrangert, med spennende løyper og morsomme overraskelser. Det som kunne vært bedre var starten. Ettersom første syklinga var opp en trapp i et boligfelt, ble vi stående å vente lenge før vi gikk i kø opp trappa. En mulighet hadde vært å starte med noe mellomrom eller at første øvelsen var lagt slik at det ble en naturlig fordeling etter form. Jeg anbefaler virkelig slike konkurranser, og Merrell Challenge spesielt. Det bygger lagaånd og er en fin måte å tilbringe en formiddag! Oslofjord burde stille flere lag neste år!

Stockholm Marathon 2009 - del 2

I ettertid begynner Stockholm Marathon 2009 å fremstå i en litt annet lys. Fram til omtrent idag, har det ligget et smerteslør over hele konkurransen. Jeg kan vel bekrefte at jeg ikke har fått noen varige men, men at jeg har strukket noen mentale og fysiske grenser!

På håndleddet under konkurransen hadde jeg et armbånd det stod 3:45 på. Annen hver km-tid var markert slik at jeg kunne sørge for å komme inn på ønsket tid. Ut fra pulskurven å bedømme gikk mye bra fram til omtrent 25km. Det bekreftes også av min hukommelse, som husker de siste 17 km veldig godt. Nesten nøyaktig på 25km merket skjedde det noe med kroppen min. Det var som at alt jeg hadde av glød og løpeglede, for ikke å snakke om "race day magic", var som blåst vekk. Tilbake sto en mann på 171cm og 68kg som bare hadde lyst til å sette seg ned og gråte på hver eneste km.

Jeg gjorde ikke det. Jeg beit tenna sammen og holdt det gående, eller løpende rettere sagt. For jeg gikk ikke! Neida, jeg klarte å løpe hele veien. Eneste motivasjonen for det var: The faster you run, the faster you're done!

Fram til 26km var km-tida mi rett i underkant av 6:00min. En gang helt nede i 5:14. Fra 26km til mål gikk det bare nedover! En kan kanskje trekke en slutning om at dersom en har veldig vondt i kroppen, kan det hende en løper saktere. Da jeg bikka 6:00 per km hadde jeg løpt rett i underkant av 2t30min på asfalt. Jeg var godt igang med andre runden. Første knekk kom som sagt rundt 25km. Andre knekk, som varte til mål, kom på 32km merket. Helt etter boka. Da var jeg helt oppe i 7:24 på den km. Fram til mål holdt jeg etter det en km tid på mellom 6:13 og 6:52. 

Da jeg endelig kom i mål ventet jeg at smertene i kroppen sakte skulle forsvinne. "Hmm, det var rart" tenkte jeg, når de bare ble verre. Jeg karret meg gjennom der de tok av tidtakerchipen og der jeg fikk finisher-t-skjorta før jeg mer eller mindre falt sammen. Med litt hjelp fant jeg fram til "sjukvårds teltet". Der var det noen snille sykepleiere som pakket meg inn i tepper etter å ha dratt på meg en tørr t-skjorte.

Der, på en båre med tepper over hele meg, ble jeg liggende i nesten 2t. Kroppen min skalv helt ukontrollert. Jeg var ikke i stand til å gjøre så mye annet fornuftig enn å drikke og spise potetgull. Etterhvert ga heldigvis skjelvingen seg, og jeg kom meg på t-banen tilbake til hotellet.

Dette var den andre fysiske reaksjonen jeg hadde fått på for mye trening på under en uke. Det var på tide å bremse litt. I ettertid har jeg forstått hva dette kom av.  Veldig mye trening på kort tid, kombinert med lite drikke, jobbing av nattevakter og dertil lite søvn, er nok grunnen. 

Slike små opplevelser kan oppleves som litt ubehagelige der og da, men jeg har lært mye om meg selv. Jeg har klart å presse kroppen min hardere enn det som strengt tatt er sunt. Så viljestyrke har jeg fått en porsjon av. Hvor stor porsjonen med dumskap er, vil jeg ikke gå inn på. 

I en positiv notis kan det nevnes at jeg etter marathonet sitter igjen med følgende: 

• Tro på meg selv og min viljestyrke
  
• En medalje som skaper trøbbel i sikkerhetskontrollen
• En marathontid på 4t16min som skal slås så fort som mulig
• En finisher t-skjorte og en sjukvård t-skjorte
• Vannblemmer og gnagsår og medfølgende asolsprit som også skaper trøbbel i sikkerhetskontrollen, men som visstnok går under "medisin" og derfor er greit.
• En ny giv til å se frem mot sommerens videre konkurranser som inkluderer en sprint-, en halv ironman-, og en hel ironman triatlon.  Og kanskje Oslo Maraton til slutt.