Denne helgen skulle vise seg å bli den hittil beste sykkelopplevelsen jeg noen gang har hatt! Fra Eidfjord til Geilo en dag, og opp Imingfjell dag to.
Jeg har lenge hørt mye stygt om de bratte bakkene på Norseman. I mitt hode hadde de derfor nærmest blitt til fjellvegger å regne. Så feil kan man ta. Riktignok var det rimelig bratt, det skal sies, men så fantastisk natur skal man leite lenge etter! Jeg tok meg i å smile opp hele Måbødalen, selv om det var et tungpusta smil noen ganger. Det hjalp selvfølgelig godt på humøret å ha ei solstråle på sykkelsetet ved siden av.
Planen var å kjøre til Geilo på fredagen, for så å ta buss til Eidfjord. Jeg var så heldig å ha fått selskap av Marit, som kjenner Norseman-løypa bedre enn de fleste. Bedre guide går nok ikke an å finne. Guiden stilte også med overnatting hos sin snille og gjestmilde mormor i Øvre Eidfjord. For en uvitende sjel som meg, kom det som en overraskelse av Eidfjord var så stor at den må deles i Øvre- og Nedre Eidfjord. Men hva veit vel jeg?
På lørdag morgen startet vi med en titt på skiftesonen i Eidfjord. Denne dagen må Eidfjord ha vist seg fra sin beste side. Fantastisk hvis været blir sånn 8. august! Etter en kort omvisning av guiden, bega vi oss på turen opp Måbødalen. For en utrolig flott vei! Den snirkla seg på utsiden av fjellet og var en opplevelse. Den virka litt for kort da vi plutselig var på toppen. Turen forbi Sysendammen gikk også bra, Marit oste av sin kunnskap om vannene, blomstene og alt det andre vi møtte på vår vei. Til og med gitarhytta til Kurt Nilsen ble pekt ut på ekte guidevis.
Over vidda gikk det unna. Jeg prøvde ut mine nye Blackwell 100mm hjul for første gang. De fungerte bra oppover, men i nedoverbakker med mye vind, ble jeg noe ustabil.
Flere steder på veien måtte vi fylle vann. Lite kan måle seg med friskt fjellvann da!
Vi kunne ikke vært heldigere med været! Sola steika hele dagen, noe som førte til noen helt klare sykkelskiller på armer og ben. Om ikke det er så stilig, så er det i alle fall brunt noen steder på kroppen nå :)
Marits lokalkunnskap kom nok en gang til sin rett. Jeg ville gjerne ha en sjokolade til, og samtidig fylle flaskene med vann. Vi stoppa ved en liten elv som hadde naturlig boblebad, og kasta oss uti. Eller, Marit kasta seg uti. Jeg er vel heller det de i Tvedestrand kaller "kruken", redd for å bade i kaldt vann. Så jeg klarte etter hvert å karre meg ut i vannet. Etter flere timer med stekende sol og bakker, var det helt nydelig å få kjølt seg ned og vaske av noe av saltet. Etter litt mat, sykla vi videre og kom plutselig til Geilo. Dag 1 var over.
Fra Eidfjord til Geilo, som er ca ni mil, brukte vi 5t24min. Vi hadde heldigvis ikke dårlig tid. Kort oppsummert vil jeg si at første delen av løypa var utfordrende, men veldig vakker. Bakkene var bratte, men det er i motbakke det går oppover! Jeg tror jeg vil bli klatrer når jeg blir stor!
Vi hadde booka oss inn på Geilo camping for 300kr natta. Heldigvis hadde de dagen før gitt ut nøkkelen til rønna vår til noen andre. Vi ble derfor oppgradert, eller oppdatert som Marit sier, til en bedre hytte. Denne var verdt hele 450kr. Kvelden gikk med til å tidvis heie og spille kort. Det var tilfeldigvis et 24t ritt akkurat denne dagen. Syklistene sykla forbi hytta da vi la oss, og jaggu var de ikke der morran etter også, med haka litt lavere.
Dessverre hadde Marit fått vondt i helen sin etter turen på lørdagen. Vi bestemte oss derfor for å gjøre om litt på den opprinnelige planen. I stedet for å sykle hele veien fra Geilo til Imingfjell, tok Marit bilen. Vi kjørte til der den andre store bakken etter Geilo begynte. Marit kjørte videre til toppen av tredje for så å møte meg på sykkel. Bakke nr 2 ble unnagjort på ca 20min, og jeg fant et godt driv. Etter ca 45min møtte jeg Marit igjen, på toppen av tredje bakken.
Vi sykla tilbake til bilen og kjørte til bunnen av Imingfjell. Den siste bakken skulle beseires. Nå skulle værgudene også sette meg på prøve. På veien opp fikk jeg testa hvordan det er å ha følgebil. Det kan jeg like. Nærmere profesjonell kommer jeg nok aldri.
Imingfjell var seig, men da jeg kom på toppen, var det verdt det! Jeg fortsatte på flatene og fikk opp farten. Like etter kom det noen dråper. Etter de siste dagene på Østlandet hadde jeg nesten glemt hva det var. Minnene kom raskt tilbake. Jeg hadde ikke før fått på meg regnjakka før himmelen åpna seg.
Marit kjørte bak et lite stykke, men da jeg var gjennomvåt, kald og krumma ryggen i motvinden på vei inn i tåka, kjørte Marit. Nedoverbakkene gikk fort, ufrivillig fort til tider. Det viste seg nemlig at bremseeffekten på våte blackwellhjul er oppskrytt. Etterhvert fikk de kalde fingerene mine godt tak om bremsene og jeg sykla kontrollert ned til bunnen av bakken.
Der stod heldigvis Marit. Jeg var kald og våt og så ut som ei drukna katte, så jeg kasta inn håndkleet.
Etter å skifta og hatt varmeapparatet i bilen på fullt, til Marits store fortvilelse, kom vi fram til Austbygde. Vi kikka litt på skiftesonen før vi kjørte hjemover.
Etter denne helgas tur, begynner jeg å glede meg stort til Norseman! Det var godt å se at jeg kan klare de bakkene også. Neste gang må værgudene sette alle kluter til for å stoppe meg! Jeg anbefaler turen fra Eidfjord til Geilo på det sterkeste!
Takk for en flott tur og hyggelig selskap!
