Under en uke igjen, er jeg klar?

Det har nå gått åtte måneder siden jeg begynte min målrettede trening mot Norseman 2009. Det har vært noen nedturer, men av de har jeg lært mye om meg selv. Begynner jeg å bli klar?

Klokka til høyre på skjermen viser nå at det er 5 days 14 hrs 23 mins 25 secs til Norseman. Jeg tolker det dit hen at det nå nærmer seg med stormskritt. Treningsgrunnlaget bør nå være lagt og toppinga bør sette inn.

Ferden mot Norseman begynte en gang sommeren/høsten 2008. "Det hadde vært gøy" tenkte jeg. Men hvordan skal en avdanka ishockeyspiller klare noe sånt? Jeg hadde ikke greie på verken svømming, sykling eller løping. Eller, jeg hadde jo prøvd alle tre, men aldri med stort hell.

Min sykkelkarriere begynte faktisk allerede i 2004. Da meldte jeg meg på Vestfold Rundt, av alle ting. Det er et turritt på 165km. Turritt tenkte jeg, hvor vanskelig kan det være? Ganske vanskelig, skulle det vise seg. Riktignok sykla jeg på en gammel MTB, men det forklarer ikke hvorfor jeg gikk totalt tom 60km før mål. Ei heller hvorfor jeg ikke klarte å gå mer den kvelden. Da jeg kom i mål lova jeg meg selv at det var første og siste gang jeg gjør noe så teit. Dum som et brød meldte jeg meg likevel på igjen i 2007. Denne gangen fortsatt med ungdommelig pågangsmot. Det gikk mye bedre det året. Jeg gikk først tom 55km før mål! At jeg kom i mål etter 5t45min kan jeg nok takke den nye landeveissykkelen min for. Kanskje også en herremann i 50åra med kramper i begge låra. Jeg med crappy humør og tom for energi og han med dirrende bein klarte vi å karre oss i mål sammen. NÅ var det i alle fall siste gang jeg finner på noe så dumt.

Etter å ha tenkt litt, kom jeg fram til at jeg aldri skulle gjøre noe sånt igjen. Ikke uten trening på forhånd. Mye trening. Mellom Vestfold Rundt og Norseman forvilla jeg meg bort i Bakkeløp fra Rjukan til Gaustatoppen, Birkebeinerløpet, to sprinttriatlon og en halv Ironman. For å nevne noe. Jeg kunne ikke gi meg der.

Det var noe med triatlon som appelerte til meg. Sesongen 2008 ble litt halvhjerta hva trening angikk. Seigmann i Stavern var det store målet. Det er, eller var, en halv Ironman triatlon. 1900m svømming, 90km sykling og 21.1km løp. Det gikk greit, men aldri før har jeg hatt det så vondt. Likevel frista det å gjenta det, og gjerne enda lenger. Mye av motivasjonen kommer nok fra at jeg liker å presse meg, sette meg nye mål, jobbe hardt og nå målene.

Ettersom jeg ikke hadde snøring på hvordan jeg burde trene mot Norseman, tok jeg kontakt med Espen Wagener. Eller CoachWagener som han ikke kalles blant venner. Jeg forklarte han at jeg ønsket å overleve Norseman. Han rynka nok litt på nesa, men fikk jo penger for det :)

I desember begynte jeg å trene målretta. Planen fra Espen kom månedlig og jeg ga ukentlige tilbakemeldinger til Espen om alt som kunne likne fremgang. Det ble en brå overgang fra trening etter innfallsmetoden til å trene etter en plan. På mange måter var det nok akkurat en plan jeg trengte. Det var godt å ha en som fulgte med og som jeg måtte levere resultater til. Trygt var det også. Fulgte jeg planen skulle jeg kunne overleve noe så overdrevent drøyt som Norseman.

Jeg trente og trente hele vinteren. Fulgte planen som best jeg kunne. Ofte til min samboers store irritasjon. "Beklager, men jeg MÅ sitte i stua og sykle på rulla i fire timer. Det står jo på planen." Etterhvert innså jeg at det gikk an å tilpasse seg litt, så hun gikk et annet sted ;)

Spenninga var stor da sesongens første konkurranse var kommet. Det var Fredrikstadløpet, da naturlig nok i Fredrikstad. Skal ikke stå på fantasien. Det var en halvmarathon. Jeg ante ikke hva jeg kunne forvente, men fulgte planen til Espen og kom i mål på 1:43:57. Jeg var fornøyd med det.

I løpet av denne sesongen har jeg lært mye om meg selv og kroppen min. Heldigvis ikke ved hjelp av Trond Viggo denne gangen. "Overtrent" er et begrep som beskriver noe som kun rammer toppidrettsutøvere, trodde jeg. I løpet av denne sesongen har jeg klart å bli overtrent ikke mindre enn tre ganger. Etter den andre gangen forsto jeg alvoret i det. I syketeltet etter Stockholm Marathon hadde jeg et par timer på båra under ulltepper til å tenke på. Jeg tenkte "så gøy det hadde vært å kunne gå på egenhånd etter konkurranser". Jeg begynte å analysere de to siste hendelsene med overtrenthet, og ett fellestrekk var tydelig. I tillegg til mye trening da, seff. Jeg hadde undervurdert stresset en nattevaktsperiode på jobb påførte kroppen. Men å bli proff var ikke akkurat noe alternativ. Så tilbake på jobb måtte jeg.

Når jeg nå sitter her fem dager før Norseman stiller jeg meg spørsmålet: Er jeg klar?

Siden desember har jeg trent 360 timer. 68% av disse er i sone 1. 7% er i sone 3. Det er lite jeg får gjort nå en uke før. Denne siste uka har vært dårlig treningsmessig. NM i Holmestrand var en real opptur. Endelig begynte treninga å vise seg. Jeg følte meg på topp og tenkte ikke over at jeg gikk rett på et par nattevakter på jobb. Igjen skulle de føre med seg en sliten kropp. Denne siste uka har jeg derfor kun hatt 3t40min trening. Heldigvis var det ikke svineinfluensa og jeg begynner å komme meg igjen.

En uke nå med korte intensive økter og oppladning bør gjøre susen. Jeg begynner å glede meg til alle bakkene. Som før NM går mye tid med til mental trening. Eller kun fysisk tilstedeværelse, som min samboer kaller det. Jeg har kanskje tatt begrepet Zombie hill litt for bokstavelig. Vel snart er det over, forhåpentligvis med positivt resultat. Jeg får stole på Espen og tro at jeg nå har gjort alt jeg har kunnet. Med utstyret i orden er det bare meg det står på. Betryggende.