Det var godt og varmt i været og lite vind. Sola kom også fram i ny og ne. På startstreken stilte det 12 i min klasse. I mål skulle det vise seg at jeg heller ikke i denne konkurransen var i nærheten av teten. Likevel hadde jeg en fin tur.
Ut fra start la jeg meg omtrent midt i feltet og ganske snart var gutta i tet langt unna. Jeg fulgte etter en annen løper så lenge jeg klarte. Etter en liten stund fikk jeg hold og måtte bremse tempo. Jeg hadde uansett bestemt meg for å ta det som en tur. Jeg skulle jo rett på nattevakt...
Løypa gikk mye opp og ned i ulent terreng og noe grusvei før det bar opp mot Fagerhei. På toppen var jeg forbiløpt av noen, men jeg holdt følge med en spreking på 71år! (Heldigvis vant jeg over han på slutten). Fra toppen og inn var det greit driv, jeg ble heiet frem av nesten samtlige svigers og da kan en ikke slappe av!
Mot slutten begynte det å verke veldig i beina, men jeg holdt ut. Kan ikke huske å ha vært så sliten i kroppen siden Seigmann, og kanskje ikke engang da...Etter 2t36 kom jeg i mål som nr 10. Jeg håpet å bli blant de ti beste i min klasse, og det klarte jeg. Likevel var jeg nesten en time bak vinneren i klassen...
Jeg har innsett at det tar litt tid å bygge om muskler fra ishockey til triatlon, men om fem år er jeg der!
Neste år skal tida ned og overskuddet opp! Flere tilskuere kan jeg ikke akkurat håpe på...
