Jeg satt på jobb her om dagen og kjente meg sliten. Det har vel vært tittelmusikken til serien "Espens liv" det siste snaue året. Etter NM i Holmestrand, som forøvrig var mitt beste tri noen sinne, virker det som kroppen min har fått nok. Den putrer og harker, tar imot basiller den ikke bør ha og spiser som om den var en hest.
Det har fått meg til å tenke litt. Hvor mye tåler egentlig kroppen min? Hvor lenge orker den å holde på uten stopp? Kanskje jeg er født i Norge for en grunn. Sesongen skal kanskje ikke være lenger enn den norske...
Så langt i sesongen har jeg gjennomført:
- 1 halv marathon
- 1 hel marathon
- 1 halv Ironman
- 1 hel Ironman
- 1 sprint triatlon
- 4 Bogstad tri
- 1 Multisportkonkurranse
I etterpåklokskapens lys kan det hende at det ovennevnte hadde holdt. Spesielt ettersom kroppen min nå ikke er helt på høyden.
Det hadde vært gøy med to Ironman på en sesong, tenkte jeg tidligere i år. Og ettersom en gjeng fra Oslofjord skulle til Barcelona i oktober, kunne jeg henge meg på. Nå er jeg påmeldt og flybillett bestilt. Lurt? Det gjenstår å se.
Jeg kjenner kroppen min bedre nå enn før Stockholm Marathon. Da gikk jeg på en skikkelig smell og ble liggende på en båre i to timer. Det skal jeg ikke nå. Nå skal jeg lade opp skikkelig og sørge for å være restituert, men samtidig på hugget. Hårfin balansegang når det er så kort tid til.
Fra nå er jeg kronisk positiv til Barcelona. Basta. Jeg skal gjøre mitt beste for å få en positiv opplevelse og for å heie på andre fra Oslofjord!
Med andre ord. Kroppen min tåler en IM til, men det får holde for denne sesongen.
onsdag 16. september 2009
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Du tåler mye mer enn du tror! Det er ikke farlig å være sliten!
Jeg kjenner meg veldig gdt igjen det du skriver Espen. Selv holder jeg på å tappe ut vel mye av kroppen nå. Fornuftsmessig burde jeg sattstrek etter Kalmar - da følte jeg meg bra. I Oslo Tri to uker etterpå var jeg helt tom i 14.dager etterpå, og likevel ble jeg med på Halv IM i Tjørn og heiv på de siste pinnene på bålet.
Og hva gjør man - jo piner kroppen gjennom enda 12 uker for å kjøre Ironman i Arizona.
I vinter skal jeg finne på noe nytt - for den virkelig største faren med å kjøre dette for langt er at man blir lei og mister lysten og motivasjonen. Det fysiske tror jeg er kontrollebart så lenge man ikke driver med det som levebrød - da er presset så stort at man kan presse seg for mye, men vi kan når som helst "slå av" og bli syke, så vi henter oss fysisk - men, altså, vi kan gå dritlei, og miste en fatastisk sport og livsstil - det vil vi ikke - vi har ikke en eneste å miste i dette miljøet.
Så, kos deg med Barcelona, med en gang du setter dine bein der vil du kjenne at du har det gøy. Så det er verdt jobben frem. Stå på, og lykke til.
Legg inn en kommentar