Sesongen 2009 har nådd sitt endepunkt. Litt tidligere enn planlagt, men jeg kjenner at det egentlig er ganske greit. Som jeg lærte på skolen skal alle prosjekt evalueres i ettertid. Evalueringens time har kommet. For egen del er det veldig nyttig å finne negative, men også positive ting som har skjedd i løpet av sesongen. Når fungerte oppladinga optimalt og nådde jeg formtoppen i tide?
Jeg vil dele opp innlegget i 1. Forberedelser og oppladning, 2. Konkurranser og 3. Lærepenger.
Denne sesongen er også første sesong med blogg. Det har vært en morsom opplevelse.
Forberedelser og oppladning
Forrige sesong var Seigmann halv ironman hovedmålet. Jeg trente etter innfallsmetoden og et kvasi-going-long opplegg. Det fungerte greit, men jeg merka at jeg ikke hadde peiling på triatlontrening. Derfor begynte jeg denne sesongen med å ta kontakt med Espen Wagener på coachwagagener.com. Vi ble enige om at hovedmålet var Norseman. Ettersom jeg jobber skift vil treningsmengden variere fra uke til uke. Jeg sendte derfor min turnusplan til Espen slik at han kunne planlegge øktene utfra den. Etterhvert merka jeg at antall timer trening etter nattevakt måtte reduseres. Jeg ble generelt sliten og økta hadde ikke kvalitet nok. Utfordringa for denne sesongen var å bygge opp en god base. Ettersom jeg har spilt ishockey i 16år hadde jeg ikke noen base i det hele tatt! Det skulle tilsi mange timer trening.
Hver måned fikk jeg treningsplanen tilsendt. Ukentlig sendte jeg treningsdagboka og pulsfilene tilbake til Espen og fikk tilbakemelding på de. Etter ca en måneds trening tok jeg en lactat-test hos Espen for å beregne treningssoner. Det var veldig nyttig! Det viste seg nemligat jeg i den foregående måneden hadde trent med for høy intensitet! Ikke rart jeg grua meg til hver økt.
Etterhvert kom jeg inn i rytmen og kjente fremgang. Jeg kjøpte rulle og hadde mange firetimers økter i stua, til min samboers store fortvilelse. (I vinter skal hun kjøpe seg egen rulle ;) ).
I alle år har jeg vært en del av et lag. Nå var jeg plutselig alene. Arnstein, som introduserte meg for triatlon, var medlem av Oslofjord Triatlonklubb. Han snakka varmt om klubben, og jeg møtte noen veldig hyggelige representanter under Seigmann. Jeg bestemte meg for å forsøke å komme litt inn i det miljøet. Jeg hadde ikke før tenkt tanken, før jeg ble tatt inn i varmen. Jeg tok mot til meg og meldte meg på treningscampen i Sæby i Danmark. Det ble en utrolig flott tur. Jeg flyttet grenser og fikk mange gode venner. Gleder meg allerede til neste år!
Da jeg var godt inne i treningen og trente ca 12t i uka ble jeg ofte forkjøla. Det var fryktelig irriterende. Ikke før var jeg igang, før jeg måtte bremse. Det føltes som kroppen slura og ikke fikk nok drivstoff. Sånn kunne jeg ikke ha det! Forumet ble nok en gang løsningen. Leita meg litt rundt og kom over "steinalderkosthold". Kort fortalt har forskere (noen) kommet fram til at våre gener forandrer seg 0,5% på en milion år. Det vil si at våre gener er 99,995% like steinaldermenneskenes. Forskernes tanke er at en da bør spise mat som var tilgjengelig på den tiden, da det er det kroppen vår er tilpasset. Som vanlig kasta jeg meg ut i det. I fire uker var det KUN steinalderkost som gjaldt. Nok en gang til min samboers store fortvilelse. Vi levde da i konstant gatekjøkkenos. Hver frokost var egg og bacon. Akkurat idét baconlukta var borte, var det på med ny dose. Da de fire ukene endelig var over, ble jeg kvalm av tanken på bacon, men kroppen føltes fantastisk! Før ble jeg sjaber av 12t trening. Etterpå trente jeg 18 uten noe problem! Jeg fant det likevel lurt å variere litt mer etterhvert. Jeg tror ikke jeg fikk i meg nok karbohydrater, for jeg kasta i meg sjokolade hver dag. Da bestemte jeg meg for å spise litt knekkebrød. Sjokoaldesuget ga seg og jeg var lykkelig. Fortsatt streber jeg etter å spise minst mulig poteter, ris, pasta og andre melkeprodukter. Som de sier på Vitae Pro reklamen: Det funker for meg ;)
På vinteren føltes det veldig lenge til Norseman. Motivasjonen gikk derfor opp og ned. Det som redda meg var at jeg hadde en strikt plan å følge samt at Espen skulle ha ukentlige tilbakemeldinger. Da hadde jeg ikke noe valg!
I forhold til hva jeg var vant til fra før, ble det noen ganger litt vel mye trening. Selv om Espen begynte rolig og økte mengden, ble det innimellom litt for mye. Jeg kommer tilbake til det litt senere, men jeg har vel hatt symptomer på overtrenthet tre ganger i løpet av denne sesongen. Fellesnevneren for disse er nattevakt. Etterhvert som det ble mye og hard trening utvikla nattevaktene seg til et sant helvete. Selve nattevakta var ikke problemet, det verste var etterpå. De to første dagene var kroppen utrolig sårbar for alt. Det viktigste ble å lytte til kroppen.
Generelt har forberedelsene og oppladinga vært gode. Jeg tror likevel at jeg nådde toppen under NM i Holmestrand ca 3 uker for tidlig. Aldri har jeg følt meg så fresh. Etter NM ble jeg fort sliten og klarte ikke å trene like mye som jeg og Espen ønsket. Kanhende tar det noen år før kroppen orker så mye trening over så lang tid.
Jeg har innsett at forberedelser er viktig. Skal man få mye ut av sesongen, er en plan lurt. Jeg har lært mye om planlegging, trening og meg selv. På godt og vondt. Etter Norseman skulle jeg hvile litt før oppladningen mot Quelle Challenge Barcelona. Jeg begynte å grue meg fordi jeg var helt utslitt. Kroppen skrek om at jeg måtte gi meg. Likevel fortsatte jeg en stund til. 20. september kom vendepunktet. Jeg var og surfet i Stavanger og fikk en skade i venstre skulder. Jeg ble faktisk litt letta. Nå fikk jeg ikke trent tilstrekkelig mot Barcelona. Ettersom motivasjonen var helt på bånn i tillegg, bestemte jeg meg for å droppe Barcelona. Da var plutselig sesongen 2009 over. En ting jeg skal skjerpe meg på i 2010 er å ikke kjøpe så mange dyre t-skjorter! Først var det Norsemantrøya som kosta 5000kr i påmelding, utstyr og reise samt 360t trening. Så var det Barcelona. Flybillett var bestilt, påmelding var bestilt til den nette sum av kr 5000+. For de fikk jeg en t-skjorte og en sekk. Avbestillingsgebyr? Ja takk!
Konkurranser
Antallet konkurranser har økt dramatisk i år. I 2008 hadde jeg fire konkurranser der tre var triatlon. I år har jeg hatt seks, eller elleve om jeg regner med Bogstadcupen og Merrell Challenge multisport. Noen har vært positive andre negative opplevelser.
Fredrikstadløpet
Fredrikstadløpet var sesongens første konkurranse. Det er halvmarathon. Jeg var fersk og uvant med å konkurrere. Espen la en plan for hvordan jeg skulle løpe. Jeg skulle ligge litt under terskel i begynnelsen og så øke. Jeg holdt planen og løp ikke over evne. Det ble en veldig fin intro til sesongen. Jeg løp inn på 1:43.57 og var fornøyd med det. Jeg hadde nok håpet at jeg skulle vært i bedre form, men den gang ei. Sesongen var i gang!
Stockholm Marathon
Fra en bølgetopp var det over til en bølgedal. Jeg hadde gleda meg til denne. Sammen med min samboer var vi fire andre som reiste. Vi fire skulle løpe marathon. Alle for første gang. Rett i forkant hadde jeg jobbet nattevakter. I tillegg hadde jeg før det trent veldig hardt i Danmark. Selvfølgelig måtte jeg få en reaksjon! Dagen før vi reiste hadde jeg vært tidtaker på Bogstad. Jeg reiste hjem med kraftig feber og vondt i alle muskler og ledd. Kasta i meg to paracet og sov i 12 timer. Da jeg våkna reiste vi til flyplassen. Feberen hadde nesten gitt seg dagen før konkurransen. Jeg skulle ikke gi meg. Uansett hvordan jeg følte meg på søndagen skulle jeg løpe. Først i ettertid har jeg tenkt over det. Å ikke løpe av aldri i tankene mine. Å gi meg streifa meg heller aldri. På søndag morgen våkan vi alle sammen noe spente. Vi gikk til startområdet for å gjøre oss klare. Det var stekende sol og veldig varmt. Jeg tror feberen var borte. På armen hadde jeg et armbånd med kmtidene for å komme inn på 3:45. Det var mitt mål. Det gikk bra helt til jeg kom til 22km. Da møtte jeg veggen. Den veggen flytta seg pokker ikke heller gjennom resten av løpet. Jeg løp og dytta på den konstant. Det gikk saktere og tyngre utover. Endelig nærmet jeg meg mål. Jeg karra meg i mål på 4:16.43. Med en fantastisk sliten kropp og med et slitent sinn stavra jeg meg til startområdet for å få utlevert finisher t-skjorte og for å få av meg tidtakerchipen. Jeg gikk som i koma og stelte meg i kø. Flaks for meg at køen nærmest syketeltet var t-skjorter i størrelse small. Jeg kunne fort endt opp med en xl der gitt. på andre siden av køen var det to stykker som må ha syntes jeg så litt pjusk ut. De tok tak i meg og dro meg mot syketeltet. Der falt jeg sammen på en båre. De trivelige sykesøsterne la et par tepper over meg etter at de hadde byttet klærne mine med noen tørre. Under teppene ble jeg liggende i to timer og skjelve helt ukontrollert. En smule overtrent? Jeg fikk låne telefon og fikk ringt min samboer. Litt forskrekka. Da skjelvingene ga seg kom jeg meg på beina, med litt hjelp. Det ble noen slappe dager etter dette.
Bogstad treningstriatlon
Dette var min første sesong med Bogstad Cupen. Det er en genial måte å bli introdusert til triatlon på. Det hjalp mye på motivasjon og jeg fikk god konkurransetrening. I tillegg er det kun veldig hyggelige mennesker der. Det er plass til alle og atmosfæren er avslappet. Rekorden min i duatlon ble 1:04.58. Rekorden i triatlon ble: 1:05.44. Gleder meg til neste sesong!
Ringshaugdysten triatlon
Ringshaugdysten ble min andre smell for sesongen. Og antakelig den mest synlige. Jeg hadde fått med meg en av mine yngre brødre. Han skulle prøve triatlon for første gang. Ringshaugdysten var 750m svømming, 20km sykkel og 5km løp. Jeg var ikke på topp, for å si det mildt. Men likevel var jeg ikke forberedt på en SÅ dårlig opptreden. Min bror, som aldri har gjort det før, kom inn ca ett minutt etter meg! Det var et slag i ansiktet. Målgang var på 1:23.50. Nå var det på tide med en liten opptur!
NM langdistanse triatlon Holmestrand
Snakker om sola så skinner den! Ikke helt bokstavlig, for til tider regna det i Holmestrand. Men sesongens beste konkurranse var et faktum! Oppladningen til NM var nærmest perfekt. Jeg la mye i mental forberedelse og kroppen var klar! I 2008 kom jeg i mål på 6:17.43 på seigmann. Løypa i Holmestrand skulle være noe tyngre så jeg satsa på å komme inn på 5:50.00. Jeg koste meg under svømminga og kom opp på god tid. Sykklinga var en stor opptur. Jeg begynte rolig og økte på hver runde. Alle rundene ble med negativ splitt. Løpinga var om mulig enda bedre! Jeg hadde så mye krefter at jeg bare kunne løpe og løpe! En kamerat i klubben var litt ovenpå da han slo meg på Ringshaug. Skal ikke nekte for at det var en positiv opplevelse da jeg tok han igjen med en runde på løpinga. Mange hyggelige folk i løypa og i målområdet. Jeg spurta på og trodde ikke mine egne øyne da jeg så på klokka. Jeg kom i mål på utrolige (for meg, vel og merke) 5:15.49! For en fantastisk dag!! Jeg merka likevel at jeg trenger mer erfaring i hvor mye jeg kan presse kroppen.
Norseman Xtreme Triathlon
Jeg var nok litt for sliten i oppkjøringa til Norseman. Tror likevel jeg fikk en best mulig oppladning etter forholdene. Målet på forhånd var å få en positiv opplevelse og å nyte mest mulig. Målet ble nådd. Etter 16:05.40 sto jeg på toppen av Gaustatoppen. Jeg hadde en nydelig tur over fjellet og smellen kom først etter 22km på løpinga. Men da kom den skikkelig. Fikk uvurdelig støtte av min samboer oppover zombie hill. Jeg fikk svart trøye og lærte mye om meg selv! Kortere tid i T1 og T2 er nok å foretrekke, men tida var ikke det viktige i år. Kun å få mye postivt ut av opplevelsen og å kose meg mest mulig. Kanskje klarer jeg å melde meg på til 2010 utgaven også...
Lærepenger
I enkelhet kan jeg si at nattevakter er noe dritt. De påvirka treninga negativt og ga meg ikke noe positivt. Dessverre er det ikke mye å gjøre med på nåværende tidspunkt. Jeg må derfor bli flinkere til å lytte til kroppen, fortsette å spise sunt og trene. En annen ting er at jeg ikke MÅ melde meg på ALLE konkurransene som finnes. Kanskje holder det med én ironman per sesong for meg.
Det er viktig å tenke på familie og venner oppi alt dette. Min samboer får ti av ti mulige poeng for støtte, forståelse og tålmodighet! Uten henne hadde jeg ikke klart å fullføre Norseman! Jeg antar jeg ikke er den første som har oppdaga at trening mot en ironman tar mye tid. Tritahlete Magazine har nemlig en artikkel i denne månedens utgave: Race ironman without getting divorced.
2010 - Bring it on!
3 kommentarer:
Gratulerer med vel gjennomført sesong.
Jeg er enig i mange av funderingene rundt trening du gjør. Kroppen sier ofte ifra hvis den ikke orker mer, og etterhvert som vi blir mer erfarne kan vi kanskje stoppe enda litt før slik at de tunge periodene kan bli lettere og komme ut av??
En ting har ihvertfall jeg erfart: at med mindre man er proff, og kun driver med idrett, er det viktig at man tar hensyn til alt det andre man driver med. Totalbelastning skal man ikke undervurdere.
Lykke til videre!
Dette var artig lesning Espen. Du skriver veldig godt. Vi som er ferske har mye å lære og det er jo nettopp det som gjør dette spennende.
Husk at egg og bacon ikke er steinalderkost. Kjør på med frukt, grønnsaker, fisk og kjøtt, så er du på rett vei. Men du må også huske på å kjøre på med karbohydrater når du trener mye.
Syns du skal være stolt av sesongen 2009, du har flyttet mange grenser.
2010 kan bare bli enda bedre
Espen,
fine betraktninger, og noe du garantert kommer til å lese igjen senere. Det er nemlig rart hvor fort man glemmer erfaringene sine fra ett år til det neste.
Min betraktning av deg var at du garantert var på topp i holmestrand. Den prestasjonen du gjorde der, med den tiden og den løypa, var bunnsolid, og svært god. Det var for meg merkelig å se tiden din fra norseman i lys av det du leverte i holmestrand - ok, du tok det nok ekstra med ro i Norseman, og brukte mye T1 og T2 osv, men likevel - Holmestrand var nok din desiderte topp. Du bør derfor spekulere litt på hva du gjorde i de 3-4 ukene før Holmestrand som gjorde at du kom dit med så god form og overskudd.
Så, for oss som ikke har langdistanseutholdenhetskroppen fra før - for oss tar det gjerne 3-4 sesonger/år før kroppen er i stand til å trene jevnt hardt og mye med utholdenhet uten å bli syk eller få andre berg-og-dalbane-symptomer. for meg tok det 3-4 år før muskelkramper ga seg i beina, og kroppen ble vant til å trene mye. Jeg kjenner tydelig at muskelmasse, sammensetning, energisystem osv har endret seg gradvis i riktig retning, men det tar tid. dette var din andre sesong - nå vil du merke etterhvert at kroppen blir mer vant til dette, og du blir mindre syk osv. et tips er også å logge (skrive ned) hvor mange timer søvn du får i døgnet - følg det opp over tid, og la det bli en del av målsetningen din for året etter å øke også denne parameteren - ikke bare treningstimene.
Lykke til videre, og finn tilbake overskuddet!!
Legg inn en kommentar