Sesongens første ordentlige triatlon er ferdig, endelig er sesongen i gang! Vær-, publikum-, og konkurransemessig lå alt til rette for en fantastisk triatlondag! Mange hadde nok også det. Jeg var vel i det nedre skikte hva glede og superlativer angår. Jeg kjente tidlig at dette ikke var dagen jeg skulle perse på.
Svømmingen var 750m i en firkantløype. Av positive ting å trekke fram fra svømmingen, må være at jeg trolig var den eneste som slapp unna brennmanetene. Det ble litt sparking og slåing i begynnelsen, men etterhvert fant alle sin plass. Min reserverte plass var litt bak i feltet. Hadde det vært teater hadde jeg nok kun sett bakhodet til han store mannen på raden foran. Slik føltes det i alle fall.
Da jeg kom til første rundingsbøye fikk jeg se Kristian ved siden av meg. Da ante det meg at jeg hadde startet alt for hardt! Ganske riktig. Jeg kikket på klokka og oppdaget at pulsen var oppe i 172bpm som er alt for høyt for å kose seg på svømmetur. Ettersom alt av teknikk var lagt igjen i bagen, kava jeg meg framover og var ute av vannet etter ca 14min på min klokke.
Anpusten og ør gikk jeg mot skiftesonen. Om ikke annet er jeg en racer der. Det var bare disse tøffe kompresjonssokkene som tok litt tid å få på. På sånne korte distanser skal jeg fremover droppe slik kosmetikk. Vel på sykkelen var planen å holde igjen litt i begynnelsen for så å ta i på vei tilbake fra Åsgårdstrand. Løypa var på 20km. Planen sprakk etter ca 500m, da så jeg Andreas litt oppi bakken. Jeg lå bak han et lite stykke, ti meter bak minst, selvfølgelig. Halvveis til Åsgårsdstrand var Andreas så konsentrert om å drikke at han glemte å tråkke. Da føyk lynet fra Manglerud forbi! I ettertid mistenker jeg at Andreas lå bak og kontrollerte meg resten av sykkeletappen. Likevel klarte jeg å dra fra noe mot slutten og inn i skiftesonen var jeg minst ett minutt foran. Jeg hadde trengt mer...
Jeg var fortsatt litt glad i den andre skiftinga. Men etter noen skritt i løpesko forsvant alt som kan kalles treningsglede og lykke som dugg for solen. Tilbake sto jeg med frykten for å tape for min egen lillebror Mats. Kjekt hadde jeg utfordra han til å være med. Det var hans første triatlon, han hadde lånt utstyr og var med. Det skal sies at han er farlig sprek i utgangspunktet. Likevel hadde mitt ego håpet at jeg skulle kunne ta han i "min" sport. han kan få slå meg i alt annet, bare ikke triatlon! Da jeg møtte Mats etter vending på sykkel var han noen minutter bak. Jeg tenkte at det nok kom til å gå.
Løpinga ble verre og verre, før den mot slutten ble litt bedre igjen. Jeg fikk litt hold underveis og litt vondt i vilja. Heldigvis fikk ikke vilja noen varige men! Selv om det ikke gikk så fort så fortsatte jeg å holde beina i gang. Etter ca en km ble jeg løpt forbi av Andreas og Hanne. Hanne hadde jeg forventa at skulle ligge langt foran, men så kom jeg på noe som ga egoet mitt en knekk. Hun som akkurat løp forbi meg lett og ledig, sykla Trondheim-Oslo i går. Hvor langt bak var jeg egentlig nå? Etter vending gikk det litt lettere. Jeg klarte å holde litt høyere tempo og møtte snart Mats. Kanskje to minutter bak. Pokker tenkte jeg, dette skal holde hardt! Jeg passerte to stykker like før mål, men han siste ville jammen ikke la meg vinne! Enda jeg tydelig var i en annen klasse enn han, aldersmessig. HAN skulle jeg i hvertfall ikke tape for! De siste 50meterne ble det en beinhard spurt. Jeg fikk tunnelsyn og løp for livet. Selvtillitten hadde fått nok knekker allerede, men DENNE kampen vant jeg. Han kom inn bak meg. Det er i alle fall noe.
De fem kilometerne jeg løp føltes der og da som lange, men de var faktisk akkurat like lange som de skulle være. Flott løype generelt. I det været var det en fryd å være triatlet. Mange hyggelige Oslofjord mennesker som tydeligvis så jeg sleit. Takk for alle hyggelige tilrop. Om ikke annet kan jeg sette pris på de nå i ettertid. Snart blir nok alt dette en positiv opplevelse! Gleder meg til neste konkurranse!
31. Espen Oslofjord Triatlon M *NC 15:26(25) 44:29(35) 23:55(32) 1:23:50 +23:50
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar