Stockholm Marathon 2009 - del 2

I ettertid begynner Stockholm Marathon 2009 å fremstå i en litt annet lys. Fram til omtrent idag, har det ligget et smerteslør over hele konkurransen. Jeg kan vel bekrefte at jeg ikke har fått noen varige men, men at jeg har strukket noen mentale og fysiske grenser!

På håndleddet under konkurransen hadde jeg et armbånd det stod 3:45 på. Annen hver km-tid var markert slik at jeg kunne sørge for å komme inn på ønsket tid. Ut fra pulskurven å bedømme gikk mye bra fram til omtrent 25km. Det bekreftes også av min hukommelse, som husker de siste 17 km veldig godt. Nesten nøyaktig på 25km merket skjedde det noe med kroppen min. Det var som at alt jeg hadde av glød og løpeglede, for ikke å snakke om "race day magic", var som blåst vekk. Tilbake sto en mann på 171cm og 68kg som bare hadde lyst til å sette seg ned og gråte på hver eneste km.

Jeg gjorde ikke det. Jeg beit tenna sammen og holdt det gående, eller løpende rettere sagt. For jeg gikk ikke! Neida, jeg klarte å løpe hele veien. Eneste motivasjonen for det var: The faster you run, the faster you're done!

Fram til 26km var km-tida mi rett i underkant av 6:00min. En gang helt nede i 5:14. Fra 26km til mål gikk det bare nedover! En kan kanskje trekke en slutning om at dersom en har veldig vondt i kroppen, kan det hende en løper saktere. Da jeg bikka 6:00 per km hadde jeg løpt rett i underkant av 2t30min på asfalt. Jeg var godt igang med andre runden. Første knekk kom som sagt rundt 25km. Andre knekk, som varte til mål, kom på 32km merket. Helt etter boka. Da var jeg helt oppe i 7:24 på den km. Fram til mål holdt jeg etter det en km tid på mellom 6:13 og 6:52. 

Da jeg endelig kom i mål ventet jeg at smertene i kroppen sakte skulle forsvinne. "Hmm, det var rart" tenkte jeg, når de bare ble verre. Jeg karret meg gjennom der de tok av tidtakerchipen og der jeg fikk finisher-t-skjorta før jeg mer eller mindre falt sammen. Med litt hjelp fant jeg fram til "sjukvårds teltet". Der var det noen snille sykepleiere som pakket meg inn i tepper etter å ha dratt på meg en tørr t-skjorte.

Der, på en båre med tepper over hele meg, ble jeg liggende i nesten 2t. Kroppen min skalv helt ukontrollert. Jeg var ikke i stand til å gjøre så mye annet fornuftig enn å drikke og spise potetgull. Etterhvert ga heldigvis skjelvingen seg, og jeg kom meg på t-banen tilbake til hotellet.

Dette var den andre fysiske reaksjonen jeg hadde fått på for mye trening på under en uke. Det var på tide å bremse litt. I ettertid har jeg forstått hva dette kom av.  Veldig mye trening på kort tid, kombinert med lite drikke, jobbing av nattevakter og dertil lite søvn, er nok grunnen. 

Slike små opplevelser kan oppleves som litt ubehagelige der og da, men jeg har lært mye om meg selv. Jeg har klart å presse kroppen min hardere enn det som strengt tatt er sunt. Så viljestyrke har jeg fått en porsjon av. Hvor stor porsjonen med dumskap er, vil jeg ikke gå inn på. 

I en positiv notis kan det nevnes at jeg etter marathonet sitter igjen med følgende: 

• Tro på meg selv og min viljestyrke
  
• En medalje som skaper trøbbel i sikkerhetskontrollen
• En marathontid på 4t16min som skal slås så fort som mulig
• En finisher t-skjorte og en sjukvård t-skjorte
• Vannblemmer og gnagsår og medfølgende asolsprit som også skaper trøbbel i sikkerhetskontrollen, men som visstnok går under "medisin" og derfor er greit.
• En ny giv til å se frem mot sommerens videre konkurranser som inkluderer en sprint-, en halv ironman-, og en hel ironman triatlon.  Og kanskje Oslo Maraton til slutt.